Marte lukket ytterdøra til legevakta nøyaktig tolv minutter over midnatt. Beina verket. Ryggen var et eneste stort knuteområde. De siste tretten timene hadde hun løpt mellom akuttstue og observasjonspost uten et eneste ordentlig pustehull. Først en gutt med hodeskade fra skateboard, så en eldre dame som plutselig mistet språket, og helt på tampen en ung mann som skrek at hjertet revnet, men som bare hadde panikkangst. Marte hadde holdt rundt ham i ti minutter og snakket rolig, til pusten hans ble normal. Nå var det stille. Hun ble stående med begge hender presset mot den kalde resepsjonsdisken og kjente bare prikkingen i føttene og en svak summing i ørene.
Hun dro den tynne dunjakka utenpå den lyseblå sykepleieruniformen og bestilte taxi på mobilen. Appen sa syv minutters ventetid. Klokka var 00.14. Ute på parkeringsplassen foran legevakta sto det bare noen få biler igjen – to slitne Toyotaer fra nattevaktene og en mørk sedan som gikk på tomgang. Marte registrerte så vidt nummeret, men hjernen klarte ikke prosessere det. Alt hun tenkte på var senga hjemme i den lille hybelleiligheten i Sandakerveien.
Så lyste skjermen opp: «Sjåfør Ole er her.» Marte rettet blikket mot bilen som sto nærmest. Den mørke sedanen. Bakdøra sto på gløtt, akkurat som om noen alt hadde åpnet for henne. Hun tenkte ikke. Gikk bare bort, dro døra helt opp, satte seg inn, lukket den og slapp hodet bakover mot det kalde skinnsetet. Luksusbil, merket hun en blaff av, men det forsvant i tåka. I det hun sank inn i setet, surret mobilen i jakkelommen med et nytt varsel fra taxiappen, en gul banner. Hun orket ikke se.
— Sandakerveien 34, ja, bare si fra når vi er fremme, mumlet hun, og lukket øynene.
I forsetet satt to menn. Sjåføren, en tynn kar med stramt blikk, snudde seg langsomt og vekslet et fortvilet blikk med sidemannen – en svær type i heldekkende dress, som akkurat da holdt telefonen inntil øret. Samtalen ble brutt.
— Er hun… er hun seriøs? hvisket sjåføren.
Dressmannen ristet på hodet og presset leppene sammen før han hveste tilbake: — Vekk henne, så hyler hun sikkert ned halve legevakta. Se på henne. Hun er bare en sliten helsearbeider. La sjefen bestemme.
Denne bilen var definitivt ingen taxi. En svart Mercedes S-klasse, skuddsikre dører, og i bagasjerommet lå en konvolutt som kunne starte en krig i Oslo indre øst. De ventet på Stian Aas. Mannen som fikk erfarne eiendomsutviklere til å skjelve, og som etter sigende hadde løst en uenighet i fjor ved å kjøre motstanderens bil ut i Oslofjorden med vedkommende inni. Folk kalte ham ikke «Ulven» uten grunn.
Knapt ett minutt senere gled døra til legevakta opp, og Stian Aas kom ut. Høy, kaldt uttrykk, ullfrakk ned til knærne. Han kastet et blikk mot bilen og stoppet brått da han så dressmannen sitte urørlig og stirre tomt ut i intet.
— Hva er det? sa Stian, stemmen som is mot metall.
Ingen svarte. Han åpnet bakdøra selv og så rett inn i ansiktet på en sovende ung kvinne med mørke ringer under øynene, jakka halvveis av skuldrene, og et merke på kinnet etter en medisinsk maske som hadde sittet stramt i timevis. Marte pustet tungt, munnen litt åpen, som et barn.
Stian Aas sto helt stille. En hånd steg instinktivt fra frakkelommen for å riste henne våken, men stanset halvveis da blikket falt på de fiolette skyggene under øynene hennes. For et øyeblikk så det ut som om noe slo sprekker i isen. Så kom kulda tilbake. Blikket sneiet mot sjåføren.
— Du lar en fremmed sove i bilen min?
— Hun satte seg inn, sjef. Sa en adresse og sovnet før vi rakk å si noe. Jeg sverger, hun er bare en sliten sykepleier.
Dressmannen rakte ut en hånd for å dulte borti Martes skulder. Stian grep håndleddet hans i et hardt grep.
— Rør henne, så knekker jeg den.
En dirrende stillhet fylte kupeen.
Så gjorde Stian noe ingen av mennene hadde sett ham gjøre i løpet av årene de hadde vært i hans tjeneste. Han tok av seg frakken, nølte et sekund med den i hendene, brettet den dobbelt, og la den forsiktig over sykepleieren som en dyne. Så lukket han bakdøra mykt og satte seg inn på passasjersetet foran.
— Kjør til Sandakerveien 34. Og skru av radioen.
Sjåføren adlød uten et ord. Bilen gled ut av parkeringsplassen og inn i Oslos tomme gater. Stian satt med blikket rett fremover, mens Marte sov videre bak skinnseter som kostet mer enn en hel årslønn for henne. Hun mumlet noe utydelig i søvne, kanskje et navn, kanskje en beskjed til en pasient. Stian sa ingenting, men kjeven hans var ikke lenger fullt så stram.
Etter tjue minutter rullet bilen inn foran en brun blokk fra sekstitallet. Porttelefonen blinket svakt. Sjåføren parkerte, og Stian gikk ut, åpnet bakdøra, bøyde seg ned og strøk henne over armen med to fingre, så vidt.
— Du er hjemme nå, sa han, lavmælt.
Marte rykket til, blunket forvirret. Mørket utenfor så feil ut. Hun kjente lukten av lær og noe maskulint, dyrt, og fikk øye på mannen som lente seg over henne – et ansikt hun hadde sett på førstesiden av VG for et halvt år siden under tittelen «Politiet jager Oslos skyggekonge». Hun skvatt tilbake, hjertet hamret.
— Jeg… hva… dette er ikke… beklager, jeg må ha gått inn i feil…
— Du sa Sandakerveien 34, sa Stian. — Her er du. God natt, søster.
Han rakte henne jakka som hun nesten glemte i setet, og lukket døra etter henne. Marte sto på fortauet og så den svarte bilen gli bort rundt hjørnet, mens hun skalv, nå helt lys våken. Frakken hans lå fortsatt over skuldrene hennes. Den luktet regn og noe hun ikke kunne plassere. Hun famlet etter mobilen i lomma. Skjermen lyste opp med tre tapte anrop fra «Ole» og en melding: «Sjåfør Ole kan ikke finne deg. Vennligst oppgi riktig posisjon.» Hjertet datt. Hun sto lenge og så på skjermen før hun gikk inn.
Dagene etter var underlige. Marte ventet på at noe skulle skje – at politiet skulle ringe, at menn i dress skulle dukke opp, men det eneste som kom var en konvolutt i postkassen uten avsender. Inni lå en sjekk på sytti tusen kroner og en håndskrevet lapp: «Til mor. Hilsen en som satte pris på taxituren.»
Moren hennes hadde ventet i månedsvis på å få operert hofta, men ventelistene var endeløse. En privat operasjon kostet syttitusen kroner – mer enn Marte noensinne kunne spare opp på egenhånd. To dager senere ringte moren, og Marte hørte stemmen sprekke av lettelse: «Noen betalte alt! Klinikken sa at hele beløpet var dekket. Marte, hvem? Jeg skjønner ingenting!»
Marte satte seg på sengekanten med lappen mellom fingrene. Hun holdt den så lenge at papiret ble varmt og krøllet. Hun tenkte på den kalde mannen som hadde lagt frakken over henne og sagt «god natt, søster». Frakken lå brettet i et skap på gangen. Hun hadde ikke turt å levere den tilbake.
En kveld, tre uker senere, fylte hun en termos med nytraktet Friele og gikk ut i regnet. På parkeringsplassen utenfor legevakta sto den svarte sedanen på tomgang, nøyaktig som den gangen. Marte stoppet, trakk pusten, og gikk rett bort til baksetedøra. Den gled opp før hun rakk å banke.
Stian Aas satt alene i baksetet, en svak skygge av et smil i munnviken.
— Trenger du skyss, søster?
Hun holdt termosen i været, dråpene rant av lokket. — Bare noen som drikker kaffe med meg. Du har visst betalt for mer enn du skyldte.
Han lo, et lavt og helt uventet lyd. Så åpnet han døra helt.
— Så da får jeg vel smake på den kaffen. Du skylder meg en forklaring på hvorfor du sovner i biler du ikke kjenner.
Hun satte seg inn i den lærmørke kupéen mens regnet trommet på taket. Stian tok imot koppen, fingrene sneiet så vidt mot hennes. Kaffen var billig og varm, og dampen la seg som tåke på innsiden av bilvinduet. Luften bar med seg to dufter – lær og noe søtt, kanskje en dyr sigar fra setetrekket. Marte nippet til sin egen kopp og kjente varmen bre seg nedover brystet. Ute blandet regnet seg med Oslos nattlys, og sånn ble de sittende, uten flere ord, mens koppene sakte ble tomme og mørket lettet mot blågrått i øst.
