Ingrid Fossheim satt på venterommet hos fastlegen i Molde og holdt blodprøvesvaret hun nettopp hadde fått i hånden, så hardt at papirkanten bøyde seg. Blodtype A, Rh-positiv. Legen, en ung mann med skotsk aksent som hadde flyttet til Møre for tre år siden, hadde sagt det lett i forbifarten: «Helt vanlig type, dette.»
Det var ikke selve typen som hadde fått henne til å be om en ny prøve. Det var det legen sa etterpå, mens han bladde i journalen på skjermen.
— Forresten, sto det ikke type 0 på deg i papirene fra 1987? Fra den gangen du fødte sønnen din på sykehuset her?
Ingrid hadde stivnet i stolen.
— Det må være en feil, hadde hun sagt. — Jeg har alltid trodd… jeg har aldri tatt prøve før.
— Da er dette den første registreringen din, sa legen og lukket journalen. — Kanskje noen har skrevet feil den gangen. Det hendte titt og ofte før i tiden.
Hun var sekstisju år, pensjonert kokk fra sykehjemmet på Bekkevoll, og hun hadde levd hele livet uten å tenke over blodet sitt — helt til barnebarnet Marte ringte kvelden før og fortalte at faren hennes, Ingrids sønn Bjørn, hadde tatt en hjertetest på jobben og fått vite at han var type 0.
— Pappa lurte på om han hadde arvet det fra deg eller bestefar, sa Marte. — Vet du hva du selv har, mormor?
Ingrid hadde satt tekoppen ned på kjøkkenbenken — den samme benken der faren hennes en gang skar brød med den store kniven fra Hardanger — og sagt at hun ikke ante det. Men spørsmålet hadde satt seg fast som et lite steinkorn i skoen. Type A og type 0 kunne godt gi et barn med type 0, det visste hun fra en brosjyre på venterommet. Men noe i tonefallet til legen hadde ikke sluppet taket i henne.
Nå satt hun her med det nye svaret. Type A. Ikke type 0, slik journalen fra 1987 skulle tilsi om hun virkelig hadde født Bjørn med den blodtypen legen antydet sto der fra før.
Hjemme, i den lille leiligheten med utsikt mot Moldefjorden, ringte hun sykehuset i Molde samme kveld og ba om å få kopi av gamle fødselsjournaler. Kvinnen i telefonen, en arkivmedarbeider som het Randi, sa det kunne ta et par uker å grave frem papirer fra så langt tilbake, men lovet å prøve.
De to ukene var de lengste Ingrid kunne huske.
Hun ringte søsteren sin, Turid, som bodde i Kristiansund, og spurte forsiktig om hun husket noe fra fødselen i 1987. Turid hadde vært der, hadde sittet på gangen mens Ingrid lå på fødeavdelingen i femten timer.
— Det var noe rart med den fødselen, sa Turid etter en lang pause i telefonen. — Jeg husker at en jordmor kom ut og snakket lavt med en lege, og at de så bekymret ut. Men ingen sa noe til meg. Du fikk jo Bjørn, frisk og fin, så jeg tenkte ikke mer på det.
— Bekymret over hva da?
— Det vet jeg ikke, Ingrid. Det er nesten førti år siden.
Ingrid la på og satt lenge ved kjøkkenbordet med hendene flate mot bordplaten, som om hun kunne kjenne svaret gjennom treverket.
Da papirene endelig kom fra sykehuset, i en gulbrun konvolutt med sykehusets logo, satt Ingrid alene ved kjøkkenbordet klokken halv åtte en tirsdag kveld. Hun skar opp konvolutten med samme kniv fra Hardanger, forsiktig, som om innholdet kunne knuse om hun rev den opp for fort.
Det sto svart på hvitt: mor, type A. Far, oppgitt type B. Barnets blodtype, ikke journalført ved fødsel — bare en notis om at «prøve ble tatt, men svar ikke funnet i arkiv».
Ingrid leste linjen om faren tre ganger. Type B.
Hennes mann — Bjørns far, mannen hun hadde vært gift med i førtito år før han døde av lungekreft for seks år siden — het Arvid Fossheim, og Arvid hadde alltid sagt til alle som spurte, hver eneste jul når snakket falt på slikt, at han hadde type 0, akkurat som faren sin før ham.
Hun ringte fastlegekontoret neste morgen klokken ni, så snart de åpnet, og fikk time samme dag. Denne gangen ba hun ikke bare om sin egen prøve. Hun ba legen forklare henne, tydelig og enkelt, hvilke kombinasjoner av foreldres blodtyper som kunne gi et barn med type 0.
— To foreldre med type A kan få barn med type 0, hvis begge bærer et skjult 0-gen, sa legen. — Men to foreldre der den ene er type A og den andre type B — de kan i prinsippet få barn med hvilken som helst av de fire typene, avhengig av genene de bærer med seg.
— Men kan en far med type B og en mor med type A få et barn med type 0?
— Ja, absolutt, hvis begge bærer skjulte 0-gener.
— Og hva om faren egentlig hadde type 0, ikke type B?
Legen så på henne et øyeblikk før han svarte.
— Da blir det vanskeligere for barnet å ha visse kombinasjoner. Er det noe spesielt du lurer på, fru Fossheim?
Ingrid fortalte ham alt — om journalen fra 1987, om notisen som manglet, om Arvid som alltid hadde sagt type 0. Legen lyttet, skrev noe i journalen, og foreslo til slutt at hun kunne bestille en DNA-slektskapstest for seg selv og Bjørn, gjennom en privat klinikk i Ålesund. Det ville koste rundt 3200 kroner og ta tre uker på svar.
Hun ringte Bjørn samme kveld. Han bodde i Trondheim nå, jobbet som ingeniør, og stemmen hans var travel og litt distré da han tok telefonen — hun hørte tv-en i bakgrunnen, en fotballkamp.
— Mamma, er alt i orden?
Hun fortalte ham det hele, rett fra levra, slik hun aldri pleide å gjøre. Om blodtypen, om journalen, om Arvids type 0 som ikke stemte med det sykehuset hadde skrevet om faren hans i 1987.
Det ble stille lenge i den andre enden. Så lenge at Ingrid trodde linjen hadde falt ut.
— Vil du egentlig vite det, mamma? sa Bjørn til slutt, lavmælt. — Uansett hva svaret blir?
Spørsmålet traff henne midt i brystet, hardere enn hun hadde ventet.
— Han var faren din, Bjørn. Uansett hva noen blodtype sier.
— Da bestiller vi testen, sa Bjørn. — Sammen.
De tre ukene som fulgte fylte Ingrid med et rastløst arbeid hun ikke helt visste hva hun skulle gjøre med. Hun ryddet skuffer hun ikke hadde åpnet på år. I den nederste fant hun Arvids gamle lommebok, med et bilde av seg selv som ung, og bak det, gjemt bak et annet fotografi, et brev fra en kvinne ved navn Solveig Nystad, datert 1986, ett år før Bjørn ble født.
Brevet var kort. Det sto noen linjer om «det vi snakket om sist» og et løfte om å «ordne opp før det er for sent». Ingen underskrift utover fornavnet.
Ingrid kjente igjen navnet med det samme. Solveig Nystad var Arvids kusine fra Aukra, en kvinne Ingrid selv hadde møtt i et par bryllup og en begravelse — hun hadde arvet en snau jordflekk etter en onkel som hadde ligget i tvist med naboene i årevis. «Det vi snakket om sist» var utskiftningssaken; Arvid hadde nevnt den for Ingrid den høsten, irritert over at slektningen ba ham vitne om et gjerde han knapt husket. Ingrid hadde funnet skjøtepapirene fra samme tvist i en annen skuff for lenge siden og tenkt ikke mer over det. Nå la hun brevet forsiktig oppå dem, der det hørte hjemme, og lukket skuffen.
Svaret fra DNA-testen kom en fredag formiddag, som en e-post med et passordbeskyttet vedlegg. Ingrid ventet til Bjørn ringte henne på videosamtale klokken tre samme dag, slik de hadde avtalt, før hun åpnet filen med ham på skjermen foran seg.
De leste sammen, i stillhet.
Farskap bekreftet. Sannsynlighet 99,98 prosent.
Ingrid kjente noe i brystet løsne, som en knute som endelig ga etter. Hun la hånden flat mot skjermen, over Bjørns ansikt der han satt i stuen sin i Trondheim.
— Han var faren din, sa hun. — Hele veien.
— Men blodtypen, mamma. Hva var det med journalen da?
Hun ringte sykehuset igjen og ba arkivmedarbeideren Randi finne ut mer om praksisen på fødeavdelingen i 1987. Randi ringte tilbake to dager senere.
— Jeg fant en gammel kollega som jobbet der den gangen, sa hun. — Hun husker at det var en periode utover åttitallet hvor sykehuset her brukte et reagens som ofte ga feil utslag ved B-testing — det var et kjent problem i noen fylker den gangen, før de byttet leverandør i 1989. Faren din ble antakelig feilregistrert som type B fordi testen slo ut galt.
Ingrid satt lenge med telefonen i hånden etter at samtalen var over.
Hun ringte ikke Bjørn med en gang. I stedet gikk hun ut på balkongen. Klokken var over ni om kvelden, men i august var himmelen over Molde fortsatt lys, et bleikt gull over fjellene på andre siden av fjorden. Fra naboleiligheten hørte hun NRK-nyhetene gjennom den åpne balkongdøren, og et sted lenger nede i gaten bjeffet nabokvinnens gamle border collie mot postbudet, selv om posten hadde sluttet å komme etter klokken seks for lengst.
Hun tenkte på Arvid, på hendene hans som alltid luktet olje fra fiskebåten, på hvordan han hadde holdt Bjørn som spedbarn med en forsiktighet som om gutten var laget av glass.
Da hun ringte Bjørn igjen og fortalte om reagenset, om feilen som trolig hadde ligget der i førti år uten at noen oppdaget den, hørte hun ham puste ut i den andre enden av linjen.
— Så alt dette, sa han, — for en skrivefeil på et laboratorium i 1987.
— Ikke bare det, sa Ingrid. — Nå vet vi i alle fall sikkert. Svart på hvitt.
Etter samtalen ble hun stående en stund til på balkongen. Hun tok opp Arvids gamle lommebok, som hun hadde lagt på utebordet tidligere den kvelden, og kjente på det slitte skinnet med tommelen, der det var blitt tynt og blankt av alle årene i baklomma hans. Bildet av henne som ung falt nesten ut da hun åpnet den, og hun satte det tilbake på plass, riktig vei, før hun lukket den igjen.
Hun ble stående med lommeboken i hånden mens fjorden lå helt stille i det lange, lyse august-mørket som aldri riktig ble mørkt, og gikk først inn og lukket balkongdøren da NRK-nyhetene hos naboen var ferdig og huset ble stille.
