Hun hadde flyttet fra Oslo for fire år siden, etter skilsmissen, med en varebil full av møbler og en drøm om å bli selvforsynt. Nå bodde hun i et gammelt kårhus utenfor Notodden, med utedo og et vedfyrt komfyrrør som ryket hver vinter. Broren hennes, Kjetil, drev fortsatt reklamebyrået deres i Oslo og ringte henne annenhver søndag for å høre hvordan det gikk.
— Det er jo helt vanvittig enkelt, sa hun til ham denne søndagen, med telefonen i den ene hånden og en agurk i den andre. — En pose frø koster førti kroner. Du får tre hundre kilo agurker av det. Setter du den i jorda og vanner litt, vokser det jo av seg selv. På to måneder har du tjue, tretti tusen i lomma. Og sylter du dem — én dag med arbeid — så selger du dobbelt så dyrt til vinteren.
Kjetil sa ingenting. Han hadde hørt regnestykket før, sist med bringebær: femti busker, hun hadde plantet dem langs gjerdet i mai, og innen august skulle det visstnok bli hundre og femti, to hundre tusen kroner rent overskudd. Han hadde ikke sagt imot da heller.
— Og kyrne, fortsatte Grethe. — De spiser gratis gress på beitet og gir tretti liter melk om dagen. Det blir seks hundre kroner. To kyr, tolv hundre kroner dagen, det blir jo trettifem-førti tusen i måneden. Du slipper dem ut om morran, henter dem inn om kvelden — en time, to timer arbeid totalt.
— Går det bra med kyrne? spurte han.
— De trives godt, sa hun fort. — Det er jo bare matematikk, Kjetil.
Det han ikke sa, var at han hadde vært innom to helger tidligere den sommeren. At agurklandet var overgrodd med kveke fordi hun ikke rakk å luke mellom vaktene på butikken i bygda — hun jobbet der tretti timer i uka for å ha noe å leve av mens jorda "vokste av seg selv". At sylteglassene sto ferdige i et skap, men ingen hadde spurt om å kjøpe dem, for bygdefolk syltet sine egne. At bringebærbuskene hadde fått honningsopp og halvparten var visne allerede i juli.
Grethe visste det også, et sted bak all entusiasmen. Men hun sa det ikke høyt, ikke engang til seg selv, for da måtte hun innrømme at kontoen hennes hadde gått fra to hundre tusen i sparepenger til førti tusen på fire år, og at det som holdt henne flytende var arven etter svigerfaren, ikke agurkene.
I august ringte hun ham igjen, sent en tirsdag kveld, mens regnet trommet mot taket på kårhuset.
— Ei av kyrne må slaktes, sa hun. Stemmen var stram. — Veterinæren sa jurbetennelse, hun gir ikke melk lenger. Kostet meg atten tusen å kjøpe henne i mai.
— Hvor mye koster slaktingen?
— Fire og en halv tusen. Pluss transporten.
Han hørte at hun gråt, forsiktig, mens hun prøvde å skjule det bak lyden av at hun helte kaffe i en kopp.
— Kom hjem til Oslo en uke, sa han. — Bo hos meg. Du trenger ikke bestemme deg for noe permanent.
— Jeg klarer meg, Kjetil. Jeg har jo agurkene igjen, og den andre kua.
Han visste at det ikke var sant, for hun hadde nevnt tidligere i samtalen at kvekegresset hadde tatt over halve åkerlappen. Men han lot det ligge.
Det som fikk henne til å endre kurs, var ikke telefonsamtalen med broren. Det var et brev fra kommunen i september, om eiendomsskatt på kårhuset og restanser hun ikke hadde visst om, fordi forrige eier hadde latt noe stå ubetalt. Tolv tusen kroner, forfalt om tre uker.
Hun satt ved kjøkkenbordet med brevet, en kald kopp kaffe og kalkulatoren på mobilen, og denne gangen regnet hun ikke ut hvor mye hun kunne tjene. Hun regnet ut hva hun faktisk hadde brukt: femten tusen på frø og redskap, atten tusen på kua som døde, fire og en halv tusen på slaktingen, seks tusen på sylteglass ingen kjøpte. Trettitre og en halv tusen kroner brukt på et år med drømmen om femti tusen i måneden.
Hun ringte ikke Kjetil for å be om trøst. Hun ringte Sparebank 1 og avtalte et møte om å legge kårhuset ut for salg, samt en samtale med en rådgiver om hva hun faktisk kunne få igjen for eiendommen minus restansene. To dager senere kjørte hun til Notodden sentrum med en perm under armen — skjøtet, forsikringspapirene, kvitteringene for alt hun hadde investert — og la den på disken hos eiendomsmegleren.
— Jeg vil ha den solgt innen jul, sa hun. — Og kua som er igjen, følger med eiendommen, ikke meg.
Megleren skrev under på oppdragsavtalen uten flere spørsmål. Grethe kjørte hjem samme kveld, plukket de siste agurkene som faktisk hadde blitt noe av, la dem i en pose til naboen, og satte seg for å skrive en jobbsøknad til et reklamebyrå i Skien — ikke Kjetils, et annet, der hun kunne bruke ti år med erfaring fra før skilsmissen. Bringebærbuskene sto igjen langs gjerdet, halvvisne, og det brydde henne ikke lenger hvem som skulle plukke dem til våren.
