Hans var sekstitre år, og han hadde patruljert de samme skogene i over tjue år. Etter at Marit døde, ble huset ved Tømmerdalen stille som et gravkammer. Datteren hans bodde i Bergen, og sønnene hadde flyttet til Stavanger. Den eneste som møtte ham når han kom hjem, var hunden Tass – en grå blandingshund som hadde fulgt ham siden Marit fant ham som valp.
Den morgenen i slutten av november hadde han spist to skiver med brunost og drukket kaffe mens frosten fortsatt lå på vinduene. Så tok han på seg de gamle fjellstøvlene, kastet riflen over skulderen – mest av vane – og gikk ut i det bleke lyset. Det skulle være en vanlig runde. Sjekke om noen hadde satt opp ulovlige leirbål, om en turgåer gått seg vill, eller om det var ferske spor etter ulv.
Han gikk langs den smale stien som slynget seg opp mot Storkløfta, et sted han alltid behandlet med respekt. Klippen falt loddrett ned i det mørke fjorden tretti meter under. Is hadde lagt seg på kantene, og små steiner smuldret opp under føttene. Tass stivnet plutselig til, halen mellom beina. Så hørte Hans lyden.
Det var ikke vinden. Det var et tynt, fortvilet mjau, så spakt at det nesten druknet i susingen fra furutrærne. Han la seg på magen i snøen og krabbet mot kanten. Da han kikket over stupet, trakk han pusten skarpt.
På en smal hylle, knapt en meter bred, hang en stor gaupe. Forlabbene klorte desperat mot isen mens bakkroppen dinglet fritt. Det venstre bakbeinet var vridd ut i en unaturlig vinkel, og blod hadde størknet i pelsen langs siden. Gaupa knurret svakt og viste tennene, men blikket var sløret av utmattelse. Hver gang den prøvde å dra seg opp, raste ny is og stein ned i dypet.
Hans visste at han hadde ett minutt, kanskje to. Å gå etter hjelp var umulig. Han trakk av seg den tykke jakken, slik at armene fikk bedre bevegelse, og la seg på den frosne bergkanten. Tass pep bekymret bak ham.
— Rolig nå… bare rolig… — hvisket han.
Han strakte armene så langt han kunne ned mot gaupa. Den glefset etter fingrene hans, men klørne skled på blankisen. I det gaupa mistet grepet og gled utfor, kastet Hans seg fremover og fikk tak i forlabbene. Tyngden dro ham mot kanten. Steinene under brystet hans knaste, og små isklumper forsvant i dypet. Han skrek av anstrengelse da han kjente skuldrene nærmest bli dratt ut av ledd.
Langsomt, centimeter for centimeter, heiste han gaupa opp. Benmuskulaturen brant, fingrene ble hvite. Rett før han trodde han skulle miste den, fikk han presset støvlene mot en sprekk i fjellet og rykket til en siste gang. Den tunge kroppen rullet over kanten og ble liggende i snøen, pesende, med blodig bakbein. Hans krabbet bakover og ble sittende med ryggen mot et tre, andpusten og skjelven. Hjertet banket som en knyttneve mot ribbeina.
Han stirret på gaupa og ventet. Det eneste logiske nå var at den skulle stikke av i panikk, eller gå til angrep. Men gaupa snudde hodet mot ham, slikket seg over snuten og ga fra seg et langt, klagende mjau – ikke truende, men innstendig. Så begynte den, haltende og møysommelig, å dra seg bortover mot en overhengende steinformasjon tjue meter unna. Den stoppet, så seg tilbake, og gjentok lyden.
Hans reiste seg langsomt. Noe var galt. Han fulgte etter på trygg avstand, mens Tass knurret lavt bak ham. Da gaupa nådde frem til en mørk sprekk under en stor kampestein, la den seg ned og ga fra seg en myk, gjentagende kurring. Det kom svar fra mørket. Først en liten, mørk pels. Så en til.
To gaupeunger kom vaklende ut av sprekken. De var så små at de knapt kunne åpne øynene, og de støtte mot moren med ivrige, små poter. Magene var innsunkne. De hadde tydeligvis ikke fått melk på et døgn.
Det gikk et gys gjennom Hans. Hun hadde hengt der over stupet, med et knust bakbein og døden under seg, fordi hun nektet å gi opp ungene. Det var derfor hun ikke hadde flyktet – hun kunne ikke forlate dem. Han sank ned på huk og kjente at hendene skalv, denne gangen ikke av kulde.
Gaupa, som han senere skulle kalle Frøya, knurret lavt da han beveget på seg, men hun gjorde ingen mine til å angripe så lenge han holdt seg på avstand. Han fylte luen sin med snø og la den på en stein i nærheten, så hun kunne få vann når den smeltet. Så gikk han raskt de to kilometerne hjem, hentet et gammelt ullpledd, en flaske vann og en pose tørrfisk han hadde hengende i boden. Mens han gikk, ringte han veterinæren i bygda – ei ung dame ved navn Ingrid.
Ingrid kom samme ettermiddag. Hun fikk undersøkt Frøya mens Hans satt på avstand og snakket rolig til dyret. Bakbeinet var brukket, men kunne gro. Hun renset såret, ga henne smertestillende og bandasjerte labben. Ungene trengte melk, men en vill gaupe lot seg ikke melke. Løsningen ble at Ingrid la igjen spesialmelk for kattunger, og Hans skulle sette den frem i en liten bolle på trygg avstand mens Frøya så på. Det tok et døgn før gaupa stolte nok på ham til å sleike i seg melken og deretter la ungene die i fred.
De neste ukene gikk Hans til Storkløfta hver eneste morgen. Sekken hans var alltid full av fisk, vann og en klump med rått kjøtt fra slakteren i kommunesenteret. Frøya ble gradvis sterkere. Ungene, som fikk navnene Ask og Embla, åpnet øynene og begynte å trosse den lille verdenen rundt steinformasjonen. En morgen, da Hans satt på sin faste stein og så på, kom den modigste av dem helt bort til støvelen hans og snuste på snøret. Frøya knurret advarende, men gjorde ingenting.
Da snøen smeltet i mai, var alle tre klare til å klare seg selv. En kveld satt Hans på den gamle trebenken utenfor huset og så utover fjorden. Stillheten var den samme som alltid, men den føltes annerledes nå – som noe som rommet myke poter og gule øyne. En lyd bak ham fikk ham til å snu seg. Frøya sto i skogkanten, med Ask og Embla ved siden av seg. Hun stirret på ham lenge, et rolig, gyllent blikk uten frykt. Så snudde hun seg og forsvant inn mellom trærne, og ungene fulgte etter uten å se seg tilbake.
Han satt til mørket senket seg. Neste morgen fant han ferske gaupeavtrykk i grusen ved boden, men ingen dyr. Han smilte skjevt og fylte kaffekoppen. Livet hadde kommet tilbake til Tømmerdalen, og det var alt som telte.
