Sølveig la ikke merke til bilen som snek seg inn på tunet. Hun sto med ryggen til og børstet støv ut av salunderlaget. Formiddagssola sto høyt over ridebanen, og svetten klistret den lyse hestehåren til underarmene hennes. Hun var fullstendig inne i sin egen verden.
Det var et rytmisk dunk fra hestehengeren som vekket henne. Kraftig. Insisterende.
Hun snudde seg. Gjennom de små luftespaltene i frontveggen så hun et stort, mørkt hode som kastet seg opp og ned. Den tunge hoven traff veggen igjen. *Dunk. Dunk. Dunk.*
— Nøkken? Hva er det med deg?
Hun slapp alt og småløp bort. Hendene hennes skalv litt da hun vred opp låsemekanismen og svingte opp lemmen.
Hoppinga inne i den trange boksen var hysterisk nå. Den store vallakhen presset hele brystkassen sin mot frontlemmen og rullet med øynene. Det hvite vistes. Da lyset traff ham, stakk han mulen ut, la ørene flatt bakover, og lot et øredøvende vrinsk runge over rideanlegget.
Det var ikke frykt. Det var et kall.
Hjertet til Sølveig strammet seg. Hun kjente igjen denne unaturlige intensiteten. Slik han hadde stått og stirret mot vannet den dagen i april, da de fant den halvnakne bikkja lenket til ei brygge på Tjøme. Eller da han plutselig hadde steilet på en skogsti i Vestfold og gravd fram et pappeske med fire blinde kattunger.
Hun trakk pusten dypt. Fylte lungene med den skarpe, salte lukta av tang og nyutsprunget bjørk som alltid lå i brisen her ute på Tjøme.
— Vent her, sa hun til hesten, selv om det var meningsløst.
Hun låste opp innerlemmen og slang seg opp på ryggen hans. Bare med grime og et løst tau. Ingen sal.
Nøkken trengte ingen kommando. Så snart vekten hennes kom på plass, sparket han fra og skjøt ut av hengeren. Hovene hans klappret over brosteinen på tunet. Sølveig greip manen og la seg instinktivt framover, lot ham styre.
Utenfor porten svingte han til venstre. Ikke mot skauen. Mot sjøen.
De dundret nedover den smale grusveien mot Steinerskjær. Vinden rev i ansiktet hennes. Båthus og røde hytter suste forbi. Måkene skrek over hodet på dem, som om de fulgte med. En eldre mann på sykkel slang seg nesten i grøfta da de stormet forbi.
Nøkken rundet en sving og bråstoppet så kraftig at det sprutet grus. Bena låste seg.
Sølveig gled av ryggen hans.
Der, i vannkanten nede ved svaberget, lå det noe. En mørk, våt klump. Bølgene slikket mot den, viljeløst.
Hun løp ned. Det var en hund. En ung labrador, gråblek og skjelvende. Den rørte seg ikke. Labbene var oppskrapte mot steinene. Øynene var halvveis lukket, og brystkassen hevet seg i korte, stotrende rykk.
Hun falt på kne i tanga.
— Å, gud… kompis. Hva har skjedd med deg?
Hunden pep. En tynn, sprukken lyd.
Sølveig snudde seg. Nøkken sto der oppe på veien. Han hadde senket hodet. Han stirret rett ned på henne, på dyret. Helt rolig nå. Ørene pekte framover, bekreftende.
Han hadde visst det. Han hadde følt at noen holdt på å dø her ute, over en kilometer unna stallen.
En uke senere satt hun på kontoret til treneren sin, Marianne, og stirret på en brukthundannonse. Pote. Flassende pigment. Trenger operasjon. Eier kan ikke betale.
— Du kan ikke ta inn flere, sa Marianne tørt bak kaffekoppen. — Du har tre katter og to hunder allerede. Leiligheta di kryper snart av gårde av seg selv.
— Labradoren overlevde. Han ligger på dyrehospitalet. Jeg må finne eieren, eller så…
— Sol. Du kan ikke redde alle.
Sølveig svarte ikke. Hun bare så ut av vinduet mot stallen der Nøkken sto i paddocken. En glitrende svart valakk med fire hvite sokker. Han gikk i rolige åttetall og stoppet med jevne mellomrom for å stirre mot skogen. Alltid den samme retningen. Lyttende.
— Jeg skjønner det ikke, mumlet hun. — Forrige eier solgte ham for en slikk og ingenting. En ferdig utdannet Grand Prix-hest. Hvorfor?
Marianne satte fra seg koppen.
— Det eneste hun sa til meg da jeg henta ham i Drammen, var: "Dere vil merke det. Ubrukelig for en seriøs rytter."
— Merke hva?
— Hun kalte det en defekt.
Tre måneder senere sto Sølveig i startboksen på Bærums store nasjonale stevne. Grand Prix kür. Full gallauniform. Støvlene hennes hadde kostet henne tre måneders lønn fra veterinærpraksisen. Håret var strøket stramt inn under hjelmen.
Publikum klappet taktfast.
Nøkken danset under henne. Hvert steg var en presis, elastisk fjær. Piaffe på stedet. Passage over diagonalen. Musikkens rytme fløt gjennom tøylene og inn i fingrene hennes. De smeltet sammen.
Da sluttsignalet gikk, runget applausen. Ni hundredels margin til førsteplassen. De vant.
På vei ut av banen med rosetten dinglende fra hodelaget, blokkerte en fremmed dame veien.
Hun satt på en høy, rød hoppe og stirret på Nøkken med harde, kalde øyne. Skikkelsen hennes var ubehagelig kjent.
— Gratulerer, sa damen. Men stemningen var giftig.
— Tusen takk, svarte Sølveig og ville ri forbi.
— Jeg håper du er forberedt på å bli skuffet. Han er en flott hest. Men han har et uoverkommelig handicap.
Sølveig strammet tøylene. Nøkken stampet, akkurat som den dagen i hengeren.
— Kjære vene, er det Dem? sa Marianne som kom skrittende ved siden av. — De er tidligere eier.
— Ja, og jeg burde advart dere grundigere. Det var uansvarlig av meg. Jeg håpet bare å bli kvitt den hesten. Defekten hans koster penger. Han er ubrukelig til konkurranseformål i lengden.
Sølveig kjente en varm, hvitglødende bølge slå opp i brystet.
— Defekt? De kaller dette en defekt? Hesten deres har reddet fem liv det siste halvåret. Han hører dyr som lider, på kilometers avstand. Han tvinger mennesker til å bry seg. Han snur opp ned på hele rutiner, stopper trening og sender oss til skogs, til vannkanten, til dit dyr trenger hjelp. Og det eneste De bryr Dem om, er at han ikke er en robot?
Hun kjente at stemmen sprakk.
— Nøkken er den eneste på dette anlegget med ekte hjerte. Kanskje De skulle prøvd å lære noe av ham, i stedet for å kalle det en defekt.
Den tidligere eieren ble blek. Hun åpnet munnen for å svare, men lukket den igjen. En av konkurransedommerne kremtet bak henne.
Sølveig klappet Nøkken på halsen. Hun trengte ikke se seg tilbake.
Den kvelden, på vei hjem i konkurransebussen med Marianne ved rattet, satt hun i køyen med labradoren, som hun hadde gitt navnet Balder, sovende over føttene sine. Pusekatten Kosmos, den svarte med hvite labber, malte i en transportbur.
— Jeg lurer på en ting, sa Marianne fra førersetet. — Hvor mange må til før folk slutter å kaste dyra sine?
— Spør Nøkken, mumlet Sølveig.
Gjennom den tynne veggen hørte hun at han stampet igjen.
Hun reiste seg. Hjertet hennes dunket hurtigere, men hun var ikke redd. Hun visste hva dette betydde.
Et eller annet sted på denne mørke strekningen langs Oslofjorden lå et dyr og trakk pusten for siste gang. Og Nøkken visste akkurat hvor.
Hun rullet ned vinduet og lot nattelufta fylle lugaren.
— Kjør sakte, sa hun. — Han har funnet en ny en.
