Jeg kom hjem fra Grønland torg med en pose fersk sopp og tenkte jeg skulle stikke innom Linn. Det var sent i oktober, det regnet sidelengs i Lillestrøm, og trappeoppgangen luktet våt hund. Jeg hadde egen nøkkel – det var tross alt leiligheten jeg hadde spart sammen til i ti år med nattevakter på gamlehjemmet i Alicante. Jeg låste opp, ropte ikke noe, og gikk rett inn i stua.
Der satt Roar. På sofaen min. Med en fremmed dame på fanget.
De hørte meg ikke med én gang. Så skrek jeg. Jeg skrek så hele blokka ristet. "Ut! Ut, ditt utyske!" Damen spratt opp, snublet i teppet, fikk med seg jakken og forsvant ut døren før jeg rakk å hive soppen etter henne. Roar ble sittende. Han så ikke engang skamfull ut. Bare irritert. Som om jeg hadde avbrutt et møte.
Linn kom hjem en halvtime senere med ungene. Hun så på meg, så på Roar, og ansiktet hennes raste sammen. Jeg sa det rett ut: "Han pakker sakene sine og drar. Nå."
Men Linn ristet på hodet. Tårene trillet. "Mamma, hva er det du gjør? Du kan ikke ødelegge ekteskapet mitt. Vi har to barn!"
Jeg ville protestere, men hun snudde seg mot meg med et blikk jeg aldri hadde sett før. Rent hat. "Du skulle bare visst hva du har stelt i stand."
—
Tre år tidligere. Jeg hadde bodd i Spania da Linn møtte Roar. De giftet seg, fikk barn, alt sammen mens jeg sendte penger hjem til leiligheten på Rǽlingen. Da pandemien kom, dro jeg hjem for godt. Første kvelden hjemme hos dem skjønte jeg at noe var riv ruskende galt.
Roar kom inn, satte seg tungt ved middagsbordet og så på tallerkenen som om den inneholdt grus. "Er det dette vi skal ha i dag, da?" Linn pilte rundt ham. "Vil du ha mer salt, kjære? Ligger potetene for tørt?" Han svarte ikke, bare himlet med øynene.
Så så han på meg. "Se på henne, da. Er det sånn en kone skal se ut etter bare to unger?" Jeg åpnet munnen, men Linn skyndte seg å le. "Han tuller bare, mamma." Roar lo ikke. "Det finnes damer med tre barn som holder fasaden. Men hun her, hun bare gir blaffen." Jeg stirret på ham. Den mannen hadde aldri hatt en fast jobb i sitt liv. Leiligheten var min gave til Linn. Bilen var min gave til Linn. Han hadde ikke støvsuget på fire år.
Jeg lot det passere den kvelden. Tok Linn til side senere. "Oppfører han seg alltid sånn?" spurte jeg. Hun trakk på skuldrene. "Jeg har lagt på meg. Det er min feil." Jeg ristet på hodet. "Du har født to barn. Det er genetikk. Damene i vår familie er bygd slik. Det visste han da han giftet seg med deg." "Jeg elsker ham, mamma," hvisket hun.
Jeg bet tennene sammen. Iblant er kjærlighet bare et annet ord for redsel for å være alene.
—
Månedene gikk. Linn gikk ned sju kilo, lærte seg å lage retter fra kokebøker hun aldri hadde råd til, holdt leiligheten klinisk ren. Roar satt på balkongen og drakk øl. Jeg så min egen datter blekne, bli stille, slutte å ringe. Det var som å se noen drukne sakte og nekte å ta imot redningsbøyen.
Så kom ettermiddagen med soppen. Da jeg oppdaget at Linn hadde tatt ham tilbake en uke senere, «for barnas skyld», kjente jeg noe briste. Hun satt på kjøkkenet mitt og gråt og sa at ekteskapet var sterkt og at folk gjør feil. Jeg hørte knapt etter. Jeg tenkte bare: Nok.
—
Jeg har en venninne fra tiden i Spania. Hun driver et bemanningsbyrå for offshore-industrien. Stillinger langt ute i Nordsjøen, isolert, tre uker på, fire uker av, ingen telefonforbindelse. Hvis de liker deg, blir du der.
Dagen etter ringte jeg henne. "Jeg har en kandidat til deg," sa jeg. "Erfaren i logistikk. Hardtarbeidende." Jeg la på og ventet. Hva jeg ikke visste var at Roar hadde en kollega fra en gammel lagersjobb som av en tilfeldighet jobbet i samme byrå. Kollegaen ringte Roar og fortalte at svigermor hadde fikset et jobbtilbud som ville sende ham på sjøen i månedsvis.
To dager senere sto Linn i døren min. Hun skalv. Ansiktet hvitt.
"Har du prøvd å få mannen min sendt bort?!"
Hun skrek. Ungene sto i gangen og stirret. Jeg pustet dypt. "Noen må redde deg fra deg selv," sa jeg. "Du vil ikke gå fra ham. Greit. Da må han vekk."
"Du har ødelagt livet mitt. Han kommer til å hate meg."
"La ham hate deg. Så lenge du får sove."
Hun snudde seg brått, tok ungene i hånden og forsvant.
—
Det har gått to uker. I dag fikk jeg en melding. Roar reiste til basen utenfor Kristiansund klokken seks i morges. Kontrakten er på seks måneder, med opsjon på forlengelse.
Linn har ikke svart på anropene mine. Jeg tviler på at hun kommer til julemiddagen.
Men da jeg våknet i natt, kunne jeg ikke huske om jeg hadde drømt at hun lo eller gråt i telefonen. Jeg sto lenge i stuevinduet og så på snøen som endelig begynte å falle over byen, tett og stille, og dekket over alt det grå.
