Den første salongen lå i en sidegate i Stavanger sentrum, over en bruktbutikk som solgte gamle sølvtøy. Ragnhild telte trappetrinnene opp. Tjueen. Hun stakk den sammenbrettede magasinsiden inn under kåpekanten og dyttet døra opp med hoften.
Inne luktet det vaniljepinner og ammoniakk. Alt skinte: speilene, vaskene, rekkene med flasker. Ragnhild gikk mot disken. Hun la magasinsiden foran en jente med navneskiltet Mia.
– Jeg vil ha den frisyren.
Mia tok kaffekoppen fra disken og lente seg bakover. Hun kikket på kollegaen med hestehale, Nora, ikke på bildet.
– Den? sa Mia. – Den er for jenter på tjue. Du må ha farge i håret for at den skal henge sammen. Du har mest grått. Det blir tørt som høy.
– Jeg vil bare ha noe lignende. Jeg har penger.
Nora pekte på prislisten ved kassa.
– Klipp og farge hos oss starter på to tusen seks. Har du sett hvor mye hår du faktisk har? Det kommer til å se ut som en utskrapet fyrstikkeske.
Mia lo. Hun snudde seg mot Thea, som sto og børstet en parykk på en holder.
– Hvor gammel er du, bestemor? spurte Mia. – Skal du finne deg en mann i helga?
Ragnhild rettet på strikken rundt håndleddet. Den var blå, kjøpt i en kiosk på Hundvåg for mange år siden. Hun sa ikke at hun fylte sytti akkurat den dagen. Hun sa ikke at mannen hun hadde vært gift med i trettifire år døde for femten år siden. Hun tok bildet, foldet det en gang til og gikk ut igjen.
Døra i glass lukket seg bak henne med et mykt sukk.
I enden av gata sto en mann og delte ut gratisaviser. En liten gutt i regnbukse sparket en sølepytt. Ragnhild gikk forbi fiskebillene på torget og ned mot Pedersgata. Der, bak en kiosk med skiltet «Solo 36 kroner», lå en salong med to stoler. Den het bare Klipp til. Hun så inn gjennom vinduet. En kvinne i svart forkle sto og ryddet i en skuff.
Ragnhild gikk inn.
– Du vil klippe deg? spurte kvinnen.
– Ja. Hvis du tør.
Kvinnen trakk ut en stol og tørket den av med et håndkle.
– Sitt ned, så ser vi. Jeg heter Ingrid.
Ingrid hadde en sølvfarget klemme i håret og et lite arr over venstre øyenbryn. Hun så på magasinsiden i nesten et minutt.
– Vi kan lage en variant av dette, sa hun. – Men jeg vil ikke bleike håret ditt, det ødelegger det. Jeg kan tone det grå til sølvhvitt. Det blir elegant. Og så tar vi nakken kort, med litt høyde oppå.
– Du tror det går an?
– Ja. Du har tydelige kinnbein. Det er bare å utnytte dem.
Ragnhild satte seg. Ingrid skrudde på en gammel radio som sto i vinduet. Den fanget inn en sending fra NRK P1. Noen diskuterte været på Vestlandet.
De snakket i tre timer. Ingrid fortalte at hun hadde en gutt på fire, Emil, som gikk i barnehage på Storhaug. Hun kom fra Haugesund, sa hun, mens hun delte håret i seksjoner med kammen. Mer ble det ikke den dagen. Ragnhild spurte ikke videre. Hun kjente igjen noe i måten Ingrid unngikk å nevne en ring på venstre hånd, i det raske blikket mot mobilen hver gang den lyste opp på benken uten at hun tok den.
– Jeg står her alene, sa Ingrid til slutt. – Eieren av salongen er åttitre og kommer bare innom på onsdager. Jeg får låne stolen for en prosentandel av det jeg tar inn.
Hun jobbet med saksa på samme måte som andre pusser sølv. Ragnhild så i speilet at den grå fargen ble kjøligere, nesten som månelys.
Da Ingrid var ferdig, dro hun frem en håndspeil og holdt den bak hodet.
– Se.
Ragnhild tok på nakken. Huden var glatt og varm. Hun kjente ikke igjen kvinnen i speilet. Øynene var de samme, men ansiktet virket løftet.
– Hva skylder jeg deg?
– Åtte hundre og femti.
Ragnhild la ni hundrede på bordet og sa at hun kunne beholde resten.
– Jeg fyller sytti i dag, sa hun.
– Da må du feire, sa Ingrid. – Kom tilbake om et par uker, så tar jeg en etterklipp gratis. Da kan du fortelle meg hvordan feiringen gikk.
Ragnhild kom tilbake elleve dager senere, uten avtale, bare fordi hun gikk forbi. Ingrid satte henne ned mellom to kunder og klippet nakken ren mens de snakket om et tog som var forsinket og om Emils nye vinterstøvler. Uken etter kom Ragnhild igjen, denne gangen med en pose kanelboller fra bakeriet i Øvre Holmegate, og satt på krakken ved vinduet mens Ingrid jobbet, uten at det egentlig var noen avtale om hår i det hele tatt. En ettermiddag fortalte Ingrid, mens hun ryddet børster i en krukke, at mannen hennes hadde jobbet i Nordsjøen og at han nå bodde i Kopervik med en kvinne som het Silje. At huset i Haugesund ble solgt før hun rakk å pakke ferdig, og at hun til slutt satt igjen med to kofferter og en pappeske med Emils babybilder på gulvet i en leilighet hun leide av en fetter. Hun sa det mens hun stablet håndklær, uten å se opp, som om det var lettere å si når hendene hadde noe å gjøre.
Ragnhild fortalte ikke stort tilbake, men hun begynte å komme fast, hver torsdag, uansett om håret trengte det eller ikke. Noen ganger tok hun med Emil et Kvikklunsj-vaffel fra kiosken ved siden av. En torsdag i november satt hun igjen etter stengetid og hjalp Ingrid å telle dagskassen, og de to lo av at ingen av dem klarte å få regnestykket til å stemme før de fant en femtilapp som hadde falt bak skuffen.
Det var på den sjette eller sjuende torsdagen, en tid etter at sneen hadde begynt å ligge i bygatene, at det skjedde noe som ingen av dem hadde planlagt.
Ragnhild gikk nedover Kirkegata med hendene i lommene. Regnet hadde gitt seg. Sola lå lavt over Sølvberget. En hvit Polestar svingte inn mot fortauet. Vinduet gikk ned.
– Det er ikke sant. Ragnhild?
Det var Eline Hovland. En av dem som alltid rakk opp hånden i norsktimene, selv når hun ikke visste svaret. Hun hadde vært borte i tolv år, men Ragnhild kjente henne igjen på den raske måten hun snakket på.
– Du har klipt deg. Du ser fantastisk ut!
– Gjør jeg?
– Jeg har en salong rett rundt hjørnet. Bli med, jeg må bare hente noen fakturaer. Så går vi og spiser. Jeg spanderer. Det er lenge siden.
Ragnhild ble med. Men da de krysset gata og Eline stanset utenfor døra med navnet Mio Hair i lys bokstaver, gikk det kaldt gjennom henne.
– Dette er din?
– Ja. Jeg åpnet for to år siden. Jeg trodde du visste det, du gikk jo rett forbi her i sted.
– Jeg har ikke vært i dette strøket på år og dag, sa Ragnhild sakte. – Sist gang var det en annen skilt over døra.
Eline holdt døra. Innenfor reiste Mia seg så fort at kaffekoppen veltet. Nora sluttet å file en negl. Thea tok et skritt tilbake.
– Du er tilbake, sa Mia.
Ragnhild stod i døråpningen. Hun så på Eline.
– Lokalet ditt er fint. Men damene her er ikke til å stole på.
Eline la hånden på dørkarmen.
– Hva mener du?
– Jeg kom hit for noen uker siden. Jeg ba om en klipp. De lo av meg, sa at håret mitt ikke tålte det, at jeg var for gammel, at jeg bare trengte en stol og en parykk. Jeg fylte sytti den dagen. De ville ikke ta seg tid.
Hun sa det uten å heve stemmen. En eldre mann med handlenett gikk forbi på andre siden av gata. Fra kiosken kom lyden av en flaskeautomat som brummet.
Eline så først på Mia, så på Nora, så på Thea. Hun trakk pusten gjennom nesa.
– Vi har overvåkning her, sa hun sakte. – Bli med inn på kontoret, Ragnhild. Dere tre, rør dere ikke fra resepsjonen.
Kontoret bak vaskene hadde en sofa i mørkt skinn og et skrivebord med to skjermer. Eline satte seg og trakk frem en dato fra en kalender på veggen for å finne riktig tidspunkt. Hun spolte gjennom opptaket, fant en formiddag for elleve uker siden, og trykket play.
Lyden var dårlig, men den var der. Mias stemme, klar nok: «Hvor gammel er du, bestemor? Skal du finne deg en mann i helga?» Noras latter i bakgrunnen. Ragnhild som foldet magasinsiden og gikk mot døra uten å si mer.
Eline spolte litt til, fant et annet klipp fra samme uke, en annen kunde, en mann i seksti-årene som ble spurt om han hadde «råd til noe mer enn et vanlig gubbeklipp». Og et tredje, en uke senere, der Thea hadde sagt til en kollega, høyt nok til å fanges av mikrofonen, at «de gamle burde bare gå til frisøren på sykehjemmet».
Eline satt stille et øyeblikk med hånden på musa. Så reiste hun seg og gikk ut i resepsjonen med mappen under armen.
– Jeg har sett opptakene. Alle tre, sa hun. – Ikke bare fra i dag. Fra flere uker. Dere er ferdige her. Lønn ut uken, feriepenger overføres mandag. Dere kan hente tingene deres i morgen mellom ni og ti.
Mia åpnet munnen for å si noe, men lot det være da hun så skjermen som fortsatt stod på pause bak Eline, med bildet av seg selv fryst midt i en bevegelse. Hun tok pappesken som stod under disken, den hun visst hadde pakket en gang tidligere uten at noen la merke til det, og gikk ut uten å dytte døra skikkelig igjen. Den ble stående halvveis åpen og slo inn mot veggen av trekk.
– Jeg beklager, sa Eline. – Dette skulle vært fanget opp for lenge siden. Jeg så aldri gjennom opptakene med mindre noen klaget direkte til meg.
– Du trenger noen som kan jobbe, sa Ragnhild. – Jeg kjenner en.
Dagen etter sto Ingrid i salongen. Eline ga henne fast stilling. To stoler, eget skap, et lønnstilbud på førtito tusen i måneden. Ingrid skrev under på kontrakten med en penn hun fant i en kopp med reklame for Sparebank 1 SR-Bank.
Ragnhild kom innom da ettermiddagsregnet begynte. Hun hadde en gjennomsiktig mappe under armen.
– Kan du bli med hjem til meg, Ingrid? sa hun. – Bare en liten halvtime.
Leiligheten lå i en bygård på Våland, i tredje etasje. Gangåsen knirket. I oppgangen luktet det gulrotkake fra leiligheten under. Ragnhild åpnet døra med to omdreininger og slo på lyset.
Hun gikk bort til et lite teakbord ved vinduet. Der lå det en bunke med regninger, en brilleetui og en gammel ukentlig kryssordbok. Hun åpnet mappen og tok frem et dokument.
– Min mann og jeg kjøpte denne leiligheten i 1981. Den er på åttito kvadratmeter. Verdt rundt fire komma to millioner. Jeg har ingen barn. Ingen søsken. Ingen etterlate.
Hun la dokumentet på bordet.
– Jeg har tenkt på dette siden torsdagen med femtilappen bak skuffen, sa hun. – Du sa jo selv at du ikke visste hvor du og Emil skulle bo etter nyttår, når fetteren din selger leiligheten. Jeg har vært hos advokat. Her står det svart på hvitt. Du og Emil flytter inn hos meg første september. Dere betaler ikke husleie.
Ingrid satte seg ikke. Hun stod med hendene i forklelommene.
– Det kan jeg ikke ta imot, Ragnhild. Vi har kjent hverandre i to måneder.
– Vi har sett hverandre hver torsdag i to måneder, sa Ragnhild. – Det er mer enn jeg kan si om folk jeg har kjent i tjue år. Du hjelper meg med handleturer og medisiner allerede, uten at jeg har bedt om det. Du ringer om kvelden for å høre om jeg har spist. Jeg har ingen datter, Ingrid. Du er den første som gjorde det uten at jeg måtte spørre.
Ingrid trakk stolen ut og satte seg. Hun tok pennen fra bordet, men holdt den stille et øyeblikk før hun skrev navnet sitt nederst på arket. Ragnhild skjøv nøklene over bordplaten med håndflaten.
– Den ene er til porten, sa hun. – De to andre er til leiligheten. Den minste kan Emil få.
Ingrid holdt nøklene inntil brystet.
– Jeg vet ikke hva jeg skal si.
– Da sier du ingenting, sa Ragnhild. – Du setter på kaffen. Det var det du sa den første dagen, ikke sant?
Ingrid lo, kort og litt vått, og reiste seg for å finne kjøkkenet.
Utenfor trommet regnet mot ruta, jevnt og uten hastverk, som noe som endelig hadde funnet riktig rytme.
