Jeg dro til kattehjemmet med én eneste plan: finne en søt, liten kattunge. Pusete, ren, sånn som barnebarna Emma og Lukas ville hvine av fryd over og krangle om å få holde først. Femtiåtte år, og leiligheten i Bergen hadde begynt å føles som en stasjon uten avganger. Skilsmissepapirene lå fortsatt i en bunke under TV-benken, og stillheten om kveldene fikk meg til å sette på NRK bare for å høre noen snakke. Jeg trengte ikke redning. Det var i alle fall det jeg sa til meg selv.
Kattehjemmet lå i en kjeller i Sandviken, med en sånn tung, våt pelskledd lukt blandet med klor. Frivillige i fleecekjoler bar på brett med våtfôr og klappet bur for bur. De viste meg tre kattunger: røde, grå, tigrede, med kulerunde øyne og poter som strakte seg ut mellom sprinklene. Søte, vanlige. Akkurat sånne barn blir ville av.
Og så så jeg ham. Helt innerst, i et bur med et falmet teppe og en vannskål som var halvfull. En svart-hvitt katt med skjevt ansikt, et øre som så ut som det var brettet på midten, og en tunge som hang konstant ut av den ene munnviken. Halvparten av tennene var borte. Rundt halsen dinglet en liten rød sløyfe, knyttet skjevt og stramt, som om noen hadde prøvd å kle ham opp til en fest som aldri ble noe av.
«Det er Mons,» sa den frivillige og tørket fingrene på buksa. Stemmen hennes gikk ned et hakk. «Han er tolv år.»
«Tolv?»
«Ja. Han har blitt hentet ut to ganger før. Begge gangene levert tilbake. De sa han var rar. Glodde feil. Ungene ble redde. Han trenger spesialfôr, jevnlige kontroller, og jeg vil ikke love noe om hvor lenge… Kanskje et år. Kanskje to.»
Mons så på meg i det øyeblikket med et uttrykk som minnet om en gammel professor som allerede hadde vurdert meg og var usikker på om jeg var verdt ventetiden. Jeg hadde alle muligheter til å snu meg mot kattungene. Men jeg sto der med paraplyen dryppende på betonggulvet og tenkte på hvordan kollegaene mine hadde sett på meg etter at Trond flyttet inn hos hun på tjueseks. Medlidenhet. Forsiktighet. Som om jeg var et møbel med sprekk, for gammelt til å stilles ut, men for synd å kaste.
«Du kommer til å treffe noen ny,» hadde folk sagt.
«Du får endelig tid for deg selv.»
Men alt jeg hørte var: Du ble vraket.
Jeg bøyde meg ned foran buret. «Hva tenker du, professor? Ble du også undervurdert?»
Mons blunket. Sakte og overbærende, som om han allerede eide leiligheten min.
Jeg betalte de to hundre kronene i frivillig donasjon, la ham i en blå transportkasse, og tok Bybanen hjem med kassen på fanget. Utenfor vinduet rant regnet sidelengs over Lille Lungegårdsvann, og jeg merket at jeg hadde glemt å kjøpe noe til katten på veien. Ikke en eneste boks mat. Ingenting.
Da søsteren min Grete kom innom på kvelden med en pose nybakte kanelboller, stilte hun seg midt i stua med bollene fremdeles i hånden.
«Er det… der katten?» pekte hun på Mons, som satt midt på gulvet med tungen ute og sløyfen på snei.
«Han heter Mons.»
Grete satte posen fra seg og bøyde seg frem, men tok ikke på ham. «De ga ham bort, eller hva? Tok du en katt med rabatt, Kari?» Hun lo, en sånn latter som kunne dekkes over med et host hvis man protesterte.
Jeg kjente ordet rabatt sette seg et sted i brystet. Der, på teppet, mellom de uåpnede flyttekartongene og papirbunken som stod litt på skrå, begynte jeg å knytte en sløyfe jeg ikke helt forsto enda. Mons reiste seg, gikk med stive, buede bein bort til skilsmissepapirene, og satte seg midt på den øverste siden. Der det sto om formuesdeling og oppløsning av ekteskap.
Grete trakk på skuldrene. «Du får ha lykke til. Jeg mente bare at du kunne fått noe… hyggeligere.»
Hun gikk, og Mons ble sittende. Jeg stirret på ham lenge, og så fant jeg en boks med tunfisk i skapet.
Det gikk en uke. Mons brukte de første dagene under sengen, bare sløyfen stakk frem i mørket en gang iblant. Jeg snakket til ham likevel, leste høyt fra Aftenposten, lot radioen stå på P1. Torsdag morgen våknet jeg av at han lå på puten ved siden av meg, med hodet halvt begravd i håret mitt, og den vesle tungen hvilte mot øreflippen min. Jeg turte ikke puste.
Lørdag skulle Emma og Lukas komme på besøk. Jeg gruet meg. De hadde gledet seg til kattunge i flere uker, og jeg hadde ikke forberedt dem på at kattungen var en tolv år gammel herremann med skjev kjeve.
Emma kom først inn døren, slengte skolesekken på gulvet og ropte: «Kattungen! Hvor er den?»
Mons satt i vinduskarmen og så ut på regnet. Da Lukas kom etter, en seksåring med våte gummistøvler og sukker på jakkeslaget, stanset han brått.
«Er det der katten?» spurte han og pekte med hele hånden. Ansiktet hans var en eneste lang strek av skuffelse, munnen begynte å dirre. «Den er jo gammel.»
Emma var stillere. Hun gikk nærmere, med hodet på skakke. «Hvorfor har han sånn slips?»
«Det er en sløyfe,» sa jeg. «Han har vært på mange eventyr, og nå måtte noen fortelle ham at han endelig var kommet hjem.»
Mons løftet hodet og så på Emma. Hun sto helt stille, med den ene hånden halvveis utstrakt, og så snudde hun seg mot meg.
«Mormor, kan jeg gi ham litt av brødskiva mi?»
Lukas snufset fremdeles, men Emma tok kommandoen. Hun satte seg på gulvet med et stykke grovbrød, og vi så alle hvordan Mons, etter en lang, vurderende pause, labbet bort til henne og tok en bit. Ikke av brødet. Han bare satt der og luktet på fingrene hennes. Og Lukas glemte å gråte.
Samme kveld ringte Grete. Hun ville vite om «rabattkatten» fremdeles var i live, lo hun i røret. Jeg sa at ungene hadde godtatt ham, og at han nå lå i en pappeske på badet. Det ble stille i andre enden.
«Jeg kommer en tur i morgen,» sa Grete og la på uten å spørre.
Neste dag, en søndag, sto Grete i gangen igjen. Denne gangen uten boller. Hun gikk rett inn i stua, hvor Mons lå på rygg på teppet, med potene trukket opp og den røde sløyfen kilt fast under kragen.
«Jeg tenkte…» begynte Grete, men jeg avbrøt henne.
«Sett deg, så koker jeg kaffe.»
Jeg fylte kjelen og stilte to kopper på bordet, de gamle koppene fra Porsgrunn porselen. Utenfor slo regnet mot ruten i plutselige, harde kast. Grete satt på kanten av sofaen og så på katten. Han rullet seg over på siden, og den skjeve tungen falt ut igjen.
«Du vet at han ikke kommer til å vare lenge,» sa Grete lavt. «Med alle de problemene. Tenk om ungene blir for knyttet til ham?»
Jeg satte kaffekannen ned med et smell som fikk Mons til å spisse ørene. «De er allerede knyttet. Emma har lært ham å sitte på kommando.»
Grete ristet på hodet, men sa ingenting mer. Vi drakk kaffen i stillhet, og jeg tenkte på hvordan Trond alltid hadde kalt bilen min for «det skrangleknippet», hvordan han hadde byttet den ut med en blank leasingmodell da han fant yngre modell av alt. Hver gang Grete kalte Mons for en rabattkatt, hørte jeg Tronds stemme.
Mandag morgen kom avgjørelsen. Jeg sto på badet og børstet tennene, da jeg hørte et merkelig, skrapende mjau fra gangen. Mons satt foran ytterdøren og skrapte på lista. Han måtte ut – eller noe. Jeg åpnet døren, og han spratt ut i oppgangen, rett ned trappen mot inngangsdøren til gaten. Jeg løp etter i morgenkåpe og tøfler, og rakk å se ham smette ut gjennom en dør en nabo holdt åpen.
Hjertet hamret. Jeg så for meg han forsvant i regnet, en gammel katt med sløyfe som ingen ville ha. Men da jeg kom ned på fortauet, satt Mons rett foran døren under et lite takoverbygg, ved siden av nabohusets røde kattemat-skål. Der lå en liten død spurv, ny og våt. Mons presset den mot skoen min og mjauet igjen, et kort, forretningsmessig mjau.
Han hadde gitt meg den eneste gaven han kunne.
Jeg plukket ham opp og kjente den stive, tynne kroppen under den våte pelsen. «Du er jo helt umulig,» hvisket jeg, og angret med en gang på ordet. Men jeg kunne ikke le.
To dager senere ringte Trond. Talen hans var anstrengt, han ville diskutere de siste papirene. «Jeg kommer innom i morgen,» sa han, og jeg svarte ja uten å tenke.
Da han sto i gangen med den nye vindjakka og de samme gamle skoene, var Mons den første som hilste. Katten gikk rett bort til ham, satte seg på matten og sperret veien. Trond prøvde å skyve ham forsiktig til side med foten, men Mons knurret – en ullen, raspende lyd som overrasket meg mest av alt.
«Er det du som har anskaffet deg vakthund?» sa Trond og lo.
«Bare en med egen sløyfe,» sa jeg. «Han ble med hjem fra kattehjemmet. De sa at folk hadde kommet tilbake med ham to ganger allerede.»
Trond hevet øyenbrynene. «Og du tok vare på den? Den ser jo… skadeskutt ut.»
Da kjente jeg at noe løsnet inni meg. Jeg tok papirene fra bordet og ga dem til ham, men ble stående midt på gulvet med katten ved føttene mine.
«Mons er ikke skadeskutt. Han er akkurat så hel som jeg vil ha ham,» sa jeg.
Trond mumlet noe og gikk fort gjennom papirene. Jeg fulgte ham til døren, og Mons fulgte etter oss begge. Det siste jeg så av Trond, var ryggen hans i det han skyndte seg inn i heisen. Mons satt i døråpningen og så ut som om han nettopp hadde vunnet en stille krig.
Da jeg lukket døren, fanget jeg mitt eget speilbilde i gangspeilet. Håret var bustete, morgenkåpa gammel og kaffen kald i koppen bak meg. Men jenta som sto der med en gammel, skjev katt på armen, var ikke lenger en som ventet på å bli valgt.
Grete kom en siste gang, uanmeldt, en tirsdag i oktober. Denne gangen sto Mons midt på spisebordet – ja, på bordet – og lekte med en tørr makrell-snurp som Lukas hadde glemt. Emma satt under bordet og bygde hule til ham med et pledd. Grete ble stående med munnen halvåpen.
«Du lar den gå på bordet,» sa hun.
Jeg hentet en kopp til henne uten å si noe. Mens jeg helte kaffe, så jeg hvordan Grete satte seg på en stol og så på Emma, som strakk en fiskesnorpe opp mot Mons. Katten klasket den ned igjen med labben, og begge barna lo.
«Du vet at du er litt gal?» sa Grete til slutt og rørte i koppen.
Mons hoppet ned fra bordet og gikk bort til henne. Han hoppet ikke opp i fanget hennes, bare ble stående og gni siden mot ankelen hennes. Så nøs han.
Grete lo. Ikke hånlig denne gangen, bare en kort, overrasket latter.
Jeg svarte henne ikke. Jeg satt med hendene rundt den varme koppen og så på katten som hadde kostet ingenting og likevel var den dyreste tingen jeg noensinne hadde hatt. Utenfor stoppet regnet endelig opp, og en stripe lavt, blekt lys falt over sløyfen hans.
