Sekstifire. I dag ville Lars ha fylt sekstifire.
Ingrid satt ved kjøkkenbordet med kaffekoppen mellom hendene. Koppen hadde en liten sprekk i kanten, men hun hadde aldri klart å kaste den. Sander hadde malt den på skolen da han var fem. Nå var Sander borte, og Lars var borte, og koppen var alt hun hadde igjen av den morgenen da de tre spiste frokost sammen for siste gang.
Utenfor vinduet slo regnet mot ruten. Bergen i april — alltid det samme. Måker skrek nede ved havnen. Hun hørte klokkene fra Mariakirken slå elleve.
Hun hadde ikke tent lys ennå. Først måtte hun høre stemmen hans.
Platespilleren sto i stua. Hun reiste seg, gikk bort, la på platen. Den samme som alltid. Lars og bandet hans, Nordlys, fra 1998. Hun hadde vært på den konserten. Han hadde sett på henne fra scenen og sunget tittelsporet rett inn i øynene hennes.
Nå fylte stemmen rommet igjen.
Det banket på døren.
Ingrid skrudde ikke ned. Hun gikk mot gangen, men stoppet. Gjennom glasset i ytterdøren så hun en skikkelse i mørkeblå regnfrakk. En paraply dryppet på trappen.
Margit.
Hun åpnet døren.
— Jeg har snakket med advokaten min, sa Margit uten å hilse. Hun gikk inn, hengte frakken på knaggen. — Huset står fortsatt på Lars. Det betyr at du må flytte. Innen tre måneder.
Ingrid ble stående med døren halvåpen. Regnet fuktet gulvet.
— Hva snakker du om? sa hun.
— Lars eide huset. Han arvet det fra far. Før dere giftet dere. Du har ingen rett til å bo her lenger.
Margit satte seg ved kjøkkenbordet, tok koppen med sprekken, snudde den i hendene.
— Denne burde vært kastet for lenge siden, sa hun.
Ingrid lukket døren. Hun gikk bort og tok koppen fra Margit.
— Det er min kopp, sa hun.
— Og dette er huset til Lars. Ikke ditt.
Ingrid satte koppen i oppvaskkummen. Hun sto med ryggen til Margit og holdt seg fast i kjøkkenbenken.
— Vi kjøpte huset sammen, sa hun. — Jeg betalte halve lånet. Jeg pusset opp. Jeg bodde her i sytten år.
Margit åpnet vesken og la et papir på bordet.
— Skjøtet sier noe annet. Lars fikk huset av sin far i 1985. Før dere møttes. Loven er klar.
Ingrid snudde seg ikke.
— Men jeg har bodd her siden 1990. Jeg har malt, jeg har betalt regninger, jeg har stell i hagen…
— Det hjelper ikke. Uten testament går alt til arvingene etter Lars. Det er meg og hans søsken.
Margit reiste seg.
— Du får et brev fra advokaten. Innflytting for nye eiere er planlagt til august. Jeg foreslår at du begynner å pakke.
Hun gikk mot gangen, tok frakken.
— Og Ingrid, sa hun med hånden på døren. — Ikke prøv å lage problemer. Du har tross alt ingen rett.
Døren smalt igjen.
Ingrid sto urørlig til lyden av Margits skritt forsvant nedover trappen. Så gikk hun bort til platespilleren og skrudde opp volumet. Lars' stemme fylte hele huset.
Hun gikk ned i kjelleren.
Der nede luktet det fukt og gamle aviser. En pære i taket blinket svakt. Ingrid dro i snoren til lyset, men pæren fortsatte å blinke. Hun kunne ikke huske sist hun skiftet den.
Hun begynte å lete gjennom esker. Esker med klær, med leker, med bøker. Helt innerst fant hun en pappeske merket "Lars — musikk". Hun dro den fram. Lokket var dekket av støv.
Inni lå gitaren. Den gamle gitaren med den ødelagte strengen. Lars hadde kjøpt den i København en gang på turné. Han hadde spilt for Sander hver kveld før sengetid. Sander elsket den sangen om månen.
Ingrid løftet gitaren forsiktig. I futteralet fant hun en konvolutt.
På konvolutten sto det skrevet med Lars' håndskrift: "Til Ingrid, hvis noe skjer."
Hun åpnet den med skjelvende fingre. Inni lå et ark, brettet i fire. Hun brettet det ut.
Det var et testament.
"Jeg, Lars Lund, født 3. april 1960, bestemmer herved at alt jeg eier, særlig huset i Skuteviken 14, skal tilfalle min kone Ingrid Lund. Dette gjelder også om vi skulle bli skilt. Hun har betalt halve huset. Hun har rett til det."
Under sto datoen: 23. desember 2004. To dager før de reiste til Thailand.
Og under der: to navn. Per Hansen og Kari Nilsen. Vitner.
Ingrid ble stående i kjelleren med papiret i hånden. Hun leste setningen igjen. Så igjen. Til slutt måtte hun sette seg på en gammel krakk. Hun holdt papiret hardt, som om noen kunne ta det fra henne.
Hun visste hva hun måtte gjøre.
—
Dagen etter sto Ingrid utenfor advokatkontoret i sentrum. Regnet hadde gitt seg, men luften var kald. Hun hadde tatt på seg den gamle vinterjakken, den som fortsatt luktet svakt av Lars' aftershave. På gaten luktet det våt stein og sjø.
Sekretæren bak skranken så opp.
— Har du time?
— Nei, men det haster.
— Alle sier det. Men vi har kanskje en ledig om tjue minutter. Kan du fylle ut dette?
Ingrid tok skjemaet og satte seg. Hun skrev navnet sitt, personnummeret, adressen. Da hun kom til feltet for telefonnummer, stoppet hun. Hun kunne ikke huske sitt eget nummer. Hun måtte ta fram mobilen og sjekke.
Advokaten, en eldre mann med briller på en snor, leste testamentet. Han snudde arket, kikket på baksiden, leste igjen.
— Dette er gyldig, sa han. — Håndskrevet, datert, underskrevet. Vitnene må bekrefte, men hvis de lever, er det ingen problem.
— De lever, sa Ingrid. — De bor fortsatt i gata.
— Bra. Du må betale et gebyr på to tusen fem hundre kroner. Så registrerer vi det.
Ingrid tok opp lommeboken. Hun hadde akkurat nok. Penger var ikke problemet. Problemet var tiden.
Hun betalte og fikk en kvittering.
— Hva skjer med Margit? spurte hun.
— Hun vil få beskjed. Når testamentet er registrert, har du rett til huset. Uansett hva søsknene sier.
Ingrid sa takk.
Hun gikk ut. På gaten stoppet hun ved en blomsterbod og kjøpte en liten bukett. Ikke fordi hun trengte den, men fordi Lars alltid kjøpte blomster på vei hjem fra jobb. Det var noe han gjorde bare sånn.
Hjemme igjen ringte hun på hos Per og Kari. Per åpnet døren med høreapparatet i hånden.
— Jeg hørte ikke, sa han. — Kari! Det er Ingrid!
Kari kom fra kjøkkenet.
— Vi visste du ville komme, sa hun. — Lars sa at hvis noe skjedde, skulle vi bekrefte. Han stolte ikke på moren sin. Hun ville alltid ha huset tilbake.
Per tok papiret og leste det nøye. Så tok han fram pennen og skrev under.
Kari gjorde det samme.
— Han var en god mann, sa Kari. — Og du var det beste som hendte ham.
Ingrid holdt papiret inntil brystet.
—
To uker senere kom Margit tilbake. Denne gangen hadde hun med seg en eiendomsmegler. Ingrid så dem fra stuevinduet. Hun hadde nettopp skiftet låsen på ytterdøren. Den nye nøkkelen lå i lommen hennes.
Margit gikk opp trappen og prøvde å sette nøkkelen i låsen. Den passet ikke. Hun ristet i døren. Banket.
— Ingrid! Jeg vet du er der! Åpne!
Ingrid ble stående ved vinduet. Hun trakk gardinen litt til side.
Eiendomsmegleren, en yngre mann i pen dress, sto på gaten med en mappe under armen. Han så opp på huset, på vinduene, på taket.
Margit banket hardere.
— Dette er ulovlig! Du kan ikke bare skifte lås! Jeg har papirer!
Ingrid gikk bort til platespilleren. Hun la på platen. Lars' stemme fylte rommet igjen. Hun skrudde opp volumet helt.
Så gikk hun tilbake til vinduet.
Margit sto nå på gaten og pekte mot huset. Munnen hennes beveget seg, men Ingrid hørte ingenting. Bare musikken. Bare Lars.
Til slutt satte Margit seg inn i bilen sin og kjørte. Eiendomsmegleren ble stående litt, så trakk han på skuldrene og gikk.
Ingrid sto urørlig til bilen var borte.
Så gikk hun ut i gangen og åpnet døren. På trappen lå en lapp. Den var våt av regn. "Jeg gir meg ikke," sto det.
Ingrid kikket ned på lappen. Hun tok den med inn og la den på kjøkkenbenken. Så fylte hun en skål med melk og gikk ut på trappen.
Pus, nabokatten, kom lydløst rundt hjørnet. Han strøk seg mot bena hennes.
— Værsågod, sa Ingrid og satte skålen ned.
Pus begynte å drikke.
Ingrid ble stående på trappen og se utover byen. Regnet hadde begynt igjen, en fin, tett duskregn. Hun hørte klokkene fra Mariakirken slå tre.
Hun tok fram mobilen og ringte advokatens kontor.
— Det er Ingrid Lund. Jeg ringte for en uke siden. Er testamentet registrert?
— Ja, sa sekretæren. — Alt er i orden. Brevet til Margit Lund ble sendt i går.
Ingrid takket og la på.
Hun gikk inn igjen. I stua sto platespilleren og spilte den siste sangen på platen. Lars' stemme, varm og nær.
Hun satte seg i lenestolen ved vinduet. Koppen med sprekken sto på bordet. Hun tok den opp, kjente den lille sprekken med tommelen.
Så reiste hun seg og gikk ut på kjøkkenet.
Hun helte kaffe i koppen. Den rant ikke gjennom. Sprekken var bare på utsiden.
Hun tok en slurk.
Og Pus mjauet utenfor døren.
Ingrid åpnet.
— Kom inn, sa hun. — Du har bodd her lenge nok.
Hun lukket døren bak katten.
