Jeg sto på kjøkkenet i leiligheten på Landås og kjente at jeg ikke lenger visste hva jeg laget. Gryta kokte. Jeg hadde glemt om det var fiskesuppe eller bare vann med salt. Hendene mine hvilte på kjøkkenbenken, og jeg stirret ned i oppvaskkummen. Der lå en teskje med bøyd skaft. Jeg husket ikke hvordan den ble bøyd.
I stua satt pappa i rullestolen med teppet over knærne og så på «Nytt på nytt» på NRK. Mamma sto i døra med armene i kors og sa noe om at jeg aldri kom tidlig nok. Oda satt på gangen og knyttet skoene sine for tredje gang, bare for å ha noe å gjøre. Erik var på jobb. Han hadde nattskift på verftet. Igjen.
Jeg hadde kjørt fra Åsane til Landås i regnet, med en frossen pai og en pose med medisiner. Jeg hadde vært oppe siden halv fem fordi pappa hadde ringt og sagt at han ikke fant tannprotesen. Den lå i kjøleskapet, ved siden av brunosten. Som alltid.
– Kan du sette deg ned? sa jeg til mamma, uten å snu meg. – Middagen er snart klar.
– Hvis du mener den fiskesuppa du koker på pose, så nei. Jeg kan spise kneipbrød.
Jeg puste inn. En gang til. Det hjalp ikke. Jeg løftet sleiva og smakte på suppa. Den var for salt. Jeg skrudde av plata og lot gryta stå.
Det var da jeg hørte det selv. Jeg sa det ikke høyt, men jeg formet ordene med munnen, som om jeg øvde på en replikk:
– Jeg klarer ikke mer.
Jeg hadde ikke grått på uker. Ikke fordi jeg var sterk, men fordi tårene ikke kom lenger. Kroppen min hadde gått over til en annen modus: den lagret alt, som en app som kjører i bakgrunnen og spiser opp batteriet.
Mamma ropte noe fra stua om at jeg måtte skifte på pappas sår. Han hadde liggesår på hælen igjen. Jeg tok medisinskrinet fra hylla over kjøleskapet og gikk inn i stua.
– Du må ikke bruke den nye salven, sa hun. – Den svi. Den gamle er bedre.
– Den gamle er gått ut på dato, sa jeg.
– Den virker likevel. Stå på meg.
Jeg gikk ned på kne foran pappa. Han luktet gammel ull og urin. Jeg begynte å fjerne bandasjen. Ingen sa noe. Oda kom inn med en tegning. Hun ga den til meg uten et ord. På arket hadde hun skrevet med blå kulepenn: «Mamma, jeg kan ta bussen alene.»
Jeg holdt tegningen i den ene hånden og salvsprøyten i den andre. Pappa hostet. Mamma skrudde opp lyden på TV-en. Regnet pisket mot ruta.
Jeg ville bare reise meg og gå.
For fire år siden fikk pappa hjerneslag. Han overlevde, men han ble en annen. Halve kroppen hans fungerer, den andre halvparten bestemmer alt. Mamma nektet å flytte ham til et sykehjem. Hun nektet å ta imot hjemmesykepleie. Hun nektet å lære seg å bruke heisen som kommunen tilbød. Hun sa at en datter skulle ta seg av sine egne.
Jeg er den eldste. Lise bor tjue minutter unna, men hun dukker opp annenhver uke med en eplekake og et krus med den fine logoen fra kafeen på Nesttun. Hun sier alltid: «Sigrid kan dette mye bedre enn meg.» Så drar hun hjem til rekkehuset sitt på Fyllingsdalen, til mannen sin og de to guttene som går på fotballskole.
Erik jobber turnus. Han sier han er sliten. Når jeg prøver å fortelle ham hvordan dagene mine ser ut, ser han ned i telefonen og sier: «Jeg kan ikke ta ansvar for foreldrene dine også.»
Det siste året har jeg sovet i snitt fire timer per natt. Jeg våkner klokka tre med hjertet i halsen. Jeg sjekker telefonen. Jeg ser på e-post fra apoteket, påminnelser om regninger, meldinger fra mamma. Alltid noe. Pampers, blodtrykksapparat, time hos fastlegen, kiropraktor, optiker. Jeg har laget et Excel-ark. Det er 87 rader. Jeg drømte i forrige uke at radene ble til ormer.
Jeg jobber som helsefagarbeider på et sykehjem i Åsane. Hver dag steller jeg andres foreldre, trøster andres pårørende, sier at de må huske å ta vare på seg selv. Kollegaene mine sier at jeg er flink til å sette grenser. En gang prøvde jeg å flire av det. Munnvikene beveget seg ikke.
For to uker siden skjedde noe. Jeg var på vei hjem fra nattskift. Det var mørkt, slaps på veien, og jeg hadde ikke spist siden lunsjen dagen før. Jeg stoppet på Circle K i Åsane for å kjøpe en pose med epler og en flaske Solo. Da jeg skulle betale, ble blikket mitt borte. Jeg så bare svart. Jeg hørte kassadamen si: «Går det bra med deg?» Jeg svarte ikke. Jeg holdt i eplene og kjente at jeg sakte gled nedover, mot gulvet.
Hun hentet vann. Noen ringte 113. Jeg satt på flisene med ryggen mot en ølreol og sa: «Det er bare lavt blodsukker. Jeg må hjem og lage middag.»
De kjørte meg til legevakten. Jeg dro hjem etter to timer, uten å fortelle noen. Jeg sa til Erik at jeg hadde hatt overtid. Han spurte ikke engang hvorfor jeg var så blek.
Dagen etter ringte jeg Lise. Jeg sa at jeg ikke klarer å dra til mamma hver dag lenger. Jeg sa at vi måtte finne en ordning. At pappa trengte en sykepleier. At jeg ikke kunne være vaktmester, kokk, sjåfør, sekretær og datter på en gang.
Lise lo. Den dumme latteren hennes, den som alltid kommer når hun blir ukomfortabel.
– Nå må du ikke overdrive. Du har jo alltid likt å ha kontroll.
Jeg la på. Jeg satt på sengekanten og kjente på noe jeg ikke hadde kjent før: sinne. Ikke mot henne. Mot meg selv. For at jeg hadde lært dem at jeg var den som kom. Alltid. Uansett.
Forrige søndag sa jeg det til mamma.
Pappa satt i godstolen med en pute under den lamme armen. Mamma sto ved kjøkkenbenken og skrellet poteter med en kniv hun hadde hatt i tretti år. Jeg satte fra meg handleposene på gulvet.
– Mamma, fra neste uke kommer hjemmesykepleien. Tre dager i uken.
Hun snudde seg ikke. Kniven fortsatte å gå.
– Ikke snakk om det. Vi klarer oss.
– Du klarer deg. Jeg klarer ikke mer.
Nå snudde hun seg. Hun så på meg som om jeg hadde sagt at hun aldri skulle få se barnebarnet sitt igjen.
– Skal en fremmed stelle pappa?
– Ja. En utdannet sykepleier. Det koster 546 kroner i timen. Vi tre deler det. Du, meg og Lise.
Hun la fra seg kniven. Potetskallet lå i en haug.
– Så nå er vi en utgift? Et problem?
Jeg kjente at kjeven min ble hard. Jeg ville skrike. Jeg ville riste henne. Jeg ville gråte. Jeg gjorde ingen av delene.
– Mamma, jeg har jobbet som helsefagarbeider i fjorten år. Jeg har sett hva som skjer med folk som aldri sier stopp. De havner på sykehus. Noen dør.
Hun så ned på potetene.
– Du overdriver. Du har alltid overdrevet.
Jeg trakk pusten. Så gjorde jeg noe jeg aldri hadde gjort før. Jeg gikk bort til kommoden, tok fram en mappe fra vesken min og la den på kjøkkenbenken.
– Her er kontrakten med Helse Sør-Øst Hjemmetjenester. Jeg har signert for deg. Fra mandag kommer de klokka ni. Tirsdag og fredag også. Jeg skal kjøre pappa til fysioterapi på mandager. Lise tar onsdager. Erik henter Oda på skolen tirsdag og torsdag.
Mamma sto helt stille. Jeg tok opp kniven, la den i oppvaskkummen og gikk mot døra.
– Hvis du river opp kontrakten, ringer jeg kommunen og ber om tvangstiltak. Da kommer de og henter pappa.
Jeg åpnet døra. Hun sa ikke et ord. Jeg hørte bare pappas tunge pust bak meg.
I oppgangen traff jeg Lise. Hun var på vei opp med eplekake og en pose appelsiner. Hun så mappen i hånden min.
– Hva skjer? sa hun.
Jeg åpnet mappen, tok fram en kopi og rakte den til henne.
– Din del fra november er 18 364 kroner. Jeg har sendt deg regningen på e-post.
Hun tok imot papiret. Munnen åpnet seg, men det kom ingen lyd.
Jeg gikk forbi henne, ned trappene. I første etasje satt naboens katt på trappetrinnet og slikket seg på labben. En lyspære i gangen blinket. På gata sto bilen min, en gammel Volvo 240, med en gul lapp under viskeren. Parkeringsbot. 660 kroner.
Jeg satte meg inn, la mappen på passasjersetet og lot motoren gå. Vindusviskerne skrapte mot isen. Telefonen vibrerte. Erik. Jeg lot den ringe.
Så kjørte jeg hjem til Fana. Regnet stoppet et øyeblikk, og jeg så lysene fra byen reflekteres i våt asfalt. Jeg kjente at brystet mitt var lettere. Ikke godt. Bare lettere.
Vel hjemme fant jeg en kopp kald te på stuebordet. Jeg drakk den uten å varme den opp. Jeg åpnet telefonen og bestilte matvarer på Oda-appen. Jeg valgte «levering mellom 17 og 19». Jeg betalte med Vipps. 432 kroner.
Oda kom inn i stua og la seg ved siden av meg på sofaen. Hun hadde på seg nattkjolen med potetrykk. Hun sa: «Skal du gråte nå?»
Jeg ristet på hodet. Jeg strøk henne over håret og sa: «Nei, i dag skal mamma sove.»
