Klokken var 03:17. Jeg vet det fordi jeg raste mot vekkerklokken i det lille lyset fra mobilladeren, men jeg hadde ikke stilt den. Det var Bare en liten, våt pote som dunket meg i pannen. Forsiktig. En gang. En gang til. «Faen, Nusse. Gi deg.» Jeg snudde meg mot veggen og dro dyna over hodet. Da satte hun klørne i håret mitt.
Slik hadde de siste fire månedene vært. Hver bidige natt, mellom to og fire, starter ritualet. Først labbing i ansiktet. Hvis jeg later som jeg sover, begynner hun å dra i håret mitt med klørne, forsiktig, men innmari insisterende. Hvis jeg fortsatt ikke reagerer, går hun løs på dyna. Den store, grå katten på åtte kilo biter tak i hjørnet og rygge til hun drar hele dyna ned på soveromsgulvet i novemberkulda fra det trekkfulle vinduet på Nordnes. Da ligger jeg der i en tynn t-skjorte, iskald og rasende, og gir opp. Hver natt. Jeg tusler ut i stua med puta under armen, legger meg på den beinharde ikea-sofaen fra 2011 og kjenner den vonde kulda fra det uisolerte golvet krype opp gjennom bena. Og hver natt, mens jeg ligger der og stirrer i taket med en klump av søvnmangel i brystet, hører jeg den. Et lite, dempet *dump* fra soverommet. Nusse har hoppet opp i den varme, tomme senga mi. Hun har vunnet.
Jeg het Ingrid, var femtiåtte år, og drev et lite regnskapsbyrå i et kjellerlokale i Bergen sentrum. Livet var rutine. Jeg drakk grønn te, ingen sukker, og brukte briller med gullinnfatning. Jeg har aldri hatt barn, mannen min døde av et slag for ni år siden, og den eneste som ventet på meg hjemme var den hersens katten som nå systematisk ødela all søvnen min. Jeg begynte å bli redd henne. Ikke sånn skikkelig redd, men en malende uro. Hun satt ofte i gangen og stirret på meg, ubevegelig, med de ravgule øynene som smale sprekker i halvmørket. Det føltes ikke som kjærlighet. Det føltes som kontroll.
Jeg endte opp hos fastlegen min, doktor Solberg, en travel mann med kalde hender. «Søvnløshet ved overgangsalderen er ikke uvanlig, fru Danielsen,» sa han og så mer på skjermen enn på meg. «Prøv melatonin. Og kanskje du burde vurdere å kvitte deg med dyret? Det høres jo hysterisk ut.» «Hysterisk.» Han brukte ordet hysterisk. Jeg gikk derfra med en resept på sovemedisin jeg ikke ville ha og en resept på sobril jeg ikke trengte. Jeg følte meg oversett, men samtidig gnaget en tanke: kanskje det virkelig bare var Nusse som hadde klikket? At en katt kunne få en psykose?
Jeg bestemte meg for en siste utvei før jeg ga henne bort. En veterinærklinikk i Møllendalsveien, anbefalt av Wenche i bokklubben. Klinikken luktet sprit og våt pels, et akvarium boblet i hjørnet, og bak skranken sto en ung veterinær med tatoveringer av løv på underarmene. Hun het Sigrid. Jeg satte transportburet på stålbordet. Inne i buret lå Nusse sammenkrøpet, men øynene hennes var vidåpne og stive, festet på meg gjennom nettingen. «Hun er aggressiv om natten,» sa jeg. Jeg prøvde å holde stemmen rolig, som en forretningskvinne som legger fram en kvartalsrapport. «Hun angriper meg i senga, tvinger meg inn i stua, og okkuperer soverommet. Så snart jeg står opp, hopper hun opp i sengen min og ruller seg sammen. Hun er frisk, spiser normalt, men dette… dette er ikke normalt mentalt. Det er en tvangshandling.»
Sigrid sa ingenting. Hun åpnet buret, og Nusse kom ut. Hun snek seg ikke, hun smøg seg bort til meg, presset den massive panna si mot håndleddet mitt og murret lavt. Hun var rolig som en bris. Veterinæren så på meg, så på katten, og så tilbake på meg. Blikket hennes stoppet på ansiktet mitt, på de mørke, dype posene under øynene, og på den svake, blåaktige skyggen på leppene mine som jeg selv hadde trodd bare var dårlig lys på badet. «Fru Danielsen,» sa hun, og hun la vekk stetoskopet. «Jeg kan ta en full geriatrisk blodprøve av katten, men det er ingenting galt med psyken hennes. Hun er en fullstendig frisk katt.» Hun nølte. «Men jeg tror jeg vet hva hun reagerer på. Når du våkner av henne, er du tungpustet?» «Jeg… Hjertet hamrer. Jeg føler jeg må opp, ut av rommet. Som om jeg ikke får puste ordentlig, men det gir seg når jeg legger meg på sofaen.» «Det er fordi du reiser deg opp,» sa Sigrid stille. «Nusse reagerer på et lydbilde du ikke hører selv. Hun merker at respirasjonen din stopper.»
Ordene var som et slag i magen. Jeg frøs. Mannen min, Erik, han snorket også. Han sluttet å puste om natten, igjen og igjen, helt til hjertet hans ga opp en morgen i august. Jeg fant ham kald ved siden av meg. Legene kalte det søvnapné kombinert med en arytmi. Jeg kalte det et svik. Nusse kom til meg to uker etter begravelsen.
Videre den ettermiddagen gikk alt i tåke. Sigrid satt seg ned ved siden av meg og forklarte, men jeg hørte bare bruddstykker. «…kattene oppfatter den kjemiske endringen når oksygennivået synker, og CO2 stiger… De instinktivt vekker flokken sin fordi et dyr som ikke puster er et bytte for rovdyr… Hun prøver ikke å ta sengen din, Ingrid. Hun prøver å tvinge deg til å bytte sovestilling, og når du reiser deg, skjønner hun at faren er over.» Jeg så på Nusse. Hun satt i stålburken nå og slikket seg på labben, likegyldig. Hun var ikke gal. Hun holdt vakt.
Jeg ble henvist til Haukeland samme uke, til akutt søvnregistrering. Jeg lå i en fremmed seng med tjue elektroder limt fast i hodebunnen, en klips på fingeren og en stropp rundt brystet. Gjennom hele natten satt en sykepleier på vakt og så på monitorer i et naborom. Jeg sovnet med en blytung snø av ensomhet i brystet og våknet til en alvorlig overlege med et clipboard. «Resultatene er entydige, fru Danielsen. Du slutter å puste i opptil førti sekunder av gangen, flere titalls ganger i timen. Oksygenmetningen din falt under sytti prosent flere ganger i natt. Hjertet ditt er i en konstant belastningstilstand. Uten behandling er dette en betydelig risiko for plutselig hjertestans.»
«Hjertestans,» gjentok jeg. Maskinen som pep hadde tegnet opp dødsangsten min i en graf. «Vi starter deg på overtrykksmaske i natt, en CPAP,» sa han. «Den skyver luft ned i lungene når halsen din klapper sammen. Du kommer til å hate den de første ukene. Men du kommer til å overleve.»
I tre uker hatet jeg den. Den svarte plastmasken strammet over nesa, slangen surret seg rundt nattbordet, og den mekaniske pusten hørtes ut som en livredder fra en dårlig sci-fi-film. Men Nusse sluttet å klore meg. Første natten jeg sov med masken, kom hun lydløst opp i sengen klokken tre, som alltid. Jeg kjente labbene hennes dunke mot skulderen, men jeg rørte meg ikke. Hun sto der. Jeg pustet jevnt inn og ut gjennom maskinen. Frekvensen var stabil. CO2-nivået mitt var normalt for første gang på årevis. Hun gjespet, ristet litt på hodet, krøp sammen i hulrommet under armen min og begynte å male. Ikke en varsel-maling, men den dype, rumlende lyden av en utslitt vaktpost som endelig får sove.
Det snør over Bergen i dag. Novembermørket ligger som en tung kappe over Nordnes, og i sofakroken min er det tent et stearinlys. Det er lenge siden jeg har tenkt på ordet 'hysteri'. Jeg satt her i stad og så på en gammel video på mobilen av Erik, han som ler mens han steker vafler, og jeg tenkte på den kalde morgenen jeg fant ham. Jeg tenkte på de ni årene jeg forbannet at jeg ikke våknet. At jeg bare sov mens hjertet til mannen min stoppet rett ved siden av meg. Men så tenker jeg på Nusse. På at den natta Erik døde, så fantes det ingen poter i huset. Ingen som dunket meg i pannen. Ingen som rev av meg dyna eller bet meg i fingeren for å få meg opp. Kanskje var det ingen som registrerte at pusten hans stoppet.
Jeg la fra meg mobilen. Nusse ligger på kjøkkengulvet, på det aller varmeste stedet rett over vannrøret, i en perfekt virvel av grå pels. Hun åpner det ene gule øyet og ser på meg, uten å dømme. Jeg reiser meg, bøyer meg ned og klør henne under haken. «Bra jente,» hvisker jeg. Hun blunker tregt og legger hodet ned på potene sine igjen.
