Sigrun Holt kom inn i stua som om hun eide leiligheten. Hun satte seg på krakken ved spisebordet, rettet på en pute som lå to millimeter feil, og la veska på fanget som et våpen i beredskap. Ute smatt regnet mot rutene i strimer – sånn bergensvinter som får folk til å glemme hva tørr asfalt er.
– Kjære deg, sa hun. – I morgen leverer du skilsmissepapirene.
Jeg sto på andre siden av bordet med en kaffekopp i hånda. Den var halvfull og lunken, og jeg satte den fra meg før jeg sa noe. Porselen traff treplata med et lite, hardt *klikk*.
– Nå må du hjelpe meg litt her, Sigrun. Snakker du til meg, eller leser du opp fra et manus?
– Vær så vennlig å la være å gjøre dette vanskeligere enn det allerede er. Aleksander trenger en annen kvinne. En som faktisk passer ham.
Jeg merket at jeg begynte å le. Ikke høyt, men nok til at hun så det.
– Har du tenkt på dette lenge, eller kom det til deg på bussen fra Åsane?
Hun trakk pusten gjennom nesa – den korte, harde måten som betyr at hun ikke er vant til motstand. Sønnen nikker alltid. Datteren tier. Jeg, derimot, har en lei tendens til å åpne munnen.
– Du har penger. Alle vet det. Din bestemor solgte familiehytta på Sotra, og du fikk hele summen. 680 000 kroner. Du kunne hjulpet Helene med leilighet, men du rørte ikke en finger. Hva slags kone er du, egentlig, som ikke engang kan hjelpe familien?
Jeg lente meg mot kjøkkenbenken og lot blikket gli over den stripete tekoppen fra Fretex hun insisterte på å gi oss i julegave. Håndtaket var limt sammen.
– Nå blander du kortene, Sigrun. At jeg ikke ga penger til datteren din, er én ting. At Aleksander og jeg skal skilles, er noe helt annet. Det du driver med her, er å servere sodd og riskrem i samme skål – og resultatet er verken fugl eller fisk.
– Ikke spill smart! Du er egoistisk og beregnende. Sønnen min lider med deg. De siste månedene har bare vært krangling. Du tapper ham for liv!
Jeg flyttet meg bort til vinduet. På gata under kavet en måke i en halvspist kanelbolle som noen hadde mistet.
– De siste månedene har Aleksander kommet hjem og slått seg ned i sofaen som en fyr som personlig mener jeg skylder ham lykke. Jeg eksisterer i samme rom, og det irriterer ham. Det er ikke blodtap, Sigrun. Det er at han ikke liker seg selv for tida, og jeg er den nærmeste å ta det ut på.
– Fordi du ikke er kvinnen han trenger!
– Og hvem er det? Har du holdt audition? Samlet CV-er? Har du porteføljen med kandidater i den veska der borte?
Hun reiste seg, og krakken skrapte mot parketten. Hun gikk to skritt og snudde seg – sakte, som om hun avsa en dom.
– Tror du dette er morsomt? Jeg er moren hans. Jeg ser hvor ulykkelig han er. Og hvis du ikke elsker ham – gå. Lever papirene. Gjør én eneste ting som er riktig her i livet.
Jeg ventet et par sekunder. Lot stillheten fylle rommet – bare regnet mot ruta, en bil som startet i gata.
– Akkurat der bommer du, Sigrun. Du har bestemt deg for at jeg ikke elsker ham. Men det gjør jeg. Problemet er at han selv har gått seg bort. Og i stedet for å snakke med ham, kommer du hit for å skjære av alt med en kniv.
– Ikke vri på det! Han er mann, han har det tungt! Og du sitter på penger fra en død bestemor og lar være å løfte en finger!
– De pengene var en gave. Til meg. Ikke til Helene. Ikke til deg. Ikke til Aleksander. Til meg. Og jeg skylder ingen et regnskap for hva jeg velger å bruke dem på. Men for din informasjon – tanken var at de skulle gå til fremtidige barns utdanning. Barnebarna dine, for øvrig.
Hun stirret på meg. Pusten gikk tyngre.
– Du har ingen barn. Og sånn som du holder på, blir det ingen.
Jeg kjente varmen stige i brystet, men stemmen var rolig da jeg trakk opp telefonen fra baklomma.
– La oss spørre ham, da.
Jeg trykket på Aleksanders nummer og satte på høyttaler. Signalene gikk gjennom rommet – ett, to, tre.
Han tok den på fjerde.
– Maja? Jeg er på vei hjem. Er noe galt?
– Moren din sitter her i stua og mener du trenger en annen kvinne. Hun vil at jeg skal levere skilsmissepapirer i morgen.
Stillhet. Så lyden av skritt som stoppet. Aleksander sto sikkert midt i regnet på busstoppet, med hetten på en våt jakke, og holdt pusten.
– Jeg kommer, sa han. – Rør dere ikke.
Ti minutter. Sigrun satte seg ned igjen. Jeg ble stående. En tørket blomst på bordet – en rose fra et eller annet bryllup – kastet en liten, skarp skygge over duken. Utenfor ristet en trikk seg forbi på skinnegangen nede ved Lille Lungegårdsvann.
Døren gikk opp. Aleksander kom inn med vått hår og sko som dynket gulvet. Han så på moren, så på meg. Dro jakken av seg og slengte den over en stolrygg.
– Mamma, sa han. – Har du gått helt fra konseptene?
– Aleksander, du vet ikke hva du sier. Denne kvinnen har hatt penger hele tiden og ikke hjulpet Helene med leilighet. Hun sitter med 680 000 og nekter å…
– De pengene er hennes. Og Helene er voksen. Nok.
Sigrun reiste seg igjen.
– Du er blind, Aleksander. Hun gjør deg ulykkelig. Se på deg selv! Du ser jo helt utslitt ut!
– Jeg er utslitt fordi jeg har jobbet tolvtimersskift i to måneder og ikke har turt å fortelle noen at jeg er redd for å miste jobben. Det har ingenting med Maja å gjøre. Hun har tvert imot forsøkt å nå fram, men jeg har stengt henne ute. Det er meg. Ikke henne.
Sigrun knyttet neven rundt veskehanken.
– Du tar feil.
– Nei, mamma. Det er du som tar feil. Jeg elsker henne. Og jeg vil at du skal gå nå. Gå, og ikke kom tilbake før du kan snakke til henne med noe annet i munnen enn syre.
Hun så på ham. En muskel i kjeven hennes hoppet – et lite rykk hun ikke kunne kontrollere. Så snudde hun seg, grep vesken, og gikk. Døren slo igjen med et smell som fikk lysekronen over bordet til å svinge så vidt.
Aleksander sto midt på gulvet. Vanndråpene fra håret hans rant ned over pannen.
– Jeg visste ikke at hun kom, sa han.
– Det gjør ingenting. Jeg har håndtert verre møter med kunder på en torsdagsmorgen.
Han lo, men det var en latter uten bunn. Så satte han seg på krakken moren akkurat hadde forlatt. Hendene hans hang mellom knærne.
Jeg gikk bort til ham og satte meg på huk foran ham.
– Jeg har noe jeg må si, sa jeg.
Han så opp.
– Jeg er gravid. Elleve uker.
Øynene hans ble store – jeg så irisene utvide seg, som når et lys plutselig slås på i et mørkt rom. Han åpnet munnen, men det kom ingenting. Så la han hånden sin mot kinnet mitt. Fingertuppene var kalde etter regnet.
– Vi må kjøpe barneseng, sa han.
– De har en fin en på Finn.no. Fem hundre kroner, selges av en dame i Fyllingsdalen.
Han nikket, og jeg kjente at tårene presset på. Ute fortsatte regnet å plinge mot ruta, måken utenfor hadde gitt opp bollen, og et sted langt borte tutet en ferge mot Askøy. Vi satt på gulvet i leiligheten vår i Bergen, og det var helt i orden.
