NO

Lørdag ettermiddag. Fem års bryllupsdag. Jeg hadde hentet en kurv med røkelaks, hjemmebakt rugbrød, en kald flaske musserende og det håndskrevne kortet jeg hadde øvd på kvelden før:

Det var en fredag i slutten av november, og butikken på Frognerveien var nesten tom. Utenfor lå tåken som en våt ullteppe over trikkeskinnene, men inne i Hvit

Sigbjørn holdt pusten. Stemmen til svigermoren skar gjennom den tynne døren til vinterhagen som en frossen fiskekniv. «Så lenge hun er sammen med sønnen min, får de ikke

Marte lukket ytterdøra til legevakta nøyaktig tolv minutter over midnatt. Beina verket. Ryggen var et eneste stort knuteområde. De siste tretten timene hadde hun løpt mellom akuttstue og

Hans var sekstitre år, og han hadde patruljert de samme skogene i over tjue år. Etter at Marit døde, ble huset ved Tømmerdalen stille som et gravkammer. Datteren

Grieghallen glitret som om ingenting vondt noen gang kunne skje der. Tuva Solberg sto med et champagneglass hun ikke hadde smakt på, og prøvde å se ut som

Telefonen fra Øyvind kom mens jeg sto på kne midt i et hav av legoklosser. «Nora, jeg får ikke tak i Sindre. Han dukket aldri opp i dag.

Folk gikk forbi med hundene sine, og fontenen plasket mot varm juniluft. En gateartist spilte «Våren» av Grieg et stykke unna. Oslo så ut akkurat som det pleide.

Regnet trommet mot de store glassdørene på Atlantic Hotell i Bergen, og vannet rant i strie strømmer nedover fasaden. Inne i lobbyen glitret lysekronene over gjester i mørke

Regnet trommet mot taket på den gamle jakthytta. Inne satt Emil, Magnus og Jonas rundt peisen med hver sin øl. Emil Haugen var 32 år, avdelingsdirektør i en