Pelle satt lengst inne i buret med ryggen mot verden og halen stramt rundt potene. De store gule øynene stirret tomt ut i luften, som om han bare ventet på at rommet skulle tømme seg for folk.
– Du er klar over at dette er katten som har vært her lengst? sa dyrepleieren og strøk seg over panneluggen. – Han har blitt hentet to ganger før. Begge eierne ga opp i løpet av en måned.
Sigrid nikket uten å ta blikket fra den stripete grå pelsen.
– Fantastisk. Da tar jeg ham.
Etter at ekteskapet raknet fem år tidligere, hadde hun levd i en stille tomannsbolig på Laksevåg. Sønnen studerte i København, og de fleste venninnene var oppslukt av karriere og småbarn. En kollega i bokhandelen, Miriam, hadde mast i ukevis om å skaffe seg en firbeint venn.
– Ikke kjøp rasekatt, hadde Miriam sagt mens de ryddet skjønnlitteratur-bordet. – Dra til Dyrebeskyttelsen. Der sitter det skapninger som bare trenger en sjanse.
På internatet gikk Sigrid sakte mellom burradene. Kattunger strakte poter ut gjennom sprinklene. Voksne katter rullet seg på rygg og mjauet. Men helt innerst satt en helt annen type. En gråsprengt hannkatt med avrevne øreflipper og blikket vendt innover.
– Hvorfor er Pelle sånn? spurte hun.
Dyrepleieren sukket. Han ble funnet under en trapp på Møhlenpris for tre år siden. Halvt utsultet, totalt forkommen. Den første eieren sendte ham tilbake etter en uke – katten bare gjemte seg. Nummer to holdt ut i tre uker. Pelle hveste, klorte, og nektet enhver form for kontakt.
Sigrid så på den stivnede ryggen. Plutselig kjente hun noe hugge til i brystet. Det der, det kjente hun igjen. Hun selv hadde tilbrakt høstkveldene det første året alene på kjøkkenet, med kaffekoppen knyttet i hendene og blikket stirrende tomt ut i regnet.
– Jeg tar ham.
Hjemme begynte det slik som forventet. Pelle klemte seg inn bak kjøleskapet i gangen og ble der i fire døgn. Sigrid satte fram vann og tørrfôr på badegulvet, og fylte kattedoen uten et ord. Hver kveld satte hun seg på dørterskelen med en kopp te og bare pustet.
– Vi har all tid i verden, hvisket hun mot den mørke sprekken. – Du bestemmer farten.
Natt til femte dagen hørte hun beskjedne trinn på linoleumsgulvet. Morgenen etter var matskålen tom. Pelle satt fortsatt bak kjøleskapet, men hadde flyttet seg en halvmeter. Fremgang.
Fru Solberg i nabohuset stakk hodet over hekken mens Sigrid hentet posten.
– Hørte du har fått deg pus, sa hun nysgjerrig. – Må da få komme inn og hilse på!
– Ennå ikke, smilte Sigrid unnvikende. – Han er litt… spesiell. Trenger ro.
– Spesiell? En katt man ikke kan se engang? Fru Solberg trakk på skuldrene og forsvant inn igjen, tydelig støtt.
Pelle utvidet territoriet sitt millimeter for millimeter. Gangen ble akseptert. Deretter kjøkkenet. Stuen var ennå fiendeland, og soverommet helt uaktuelt. Hver gang telefonen ringte, forsvant han i en grå stripe under skjenken.
Sigrid googlet traumebehandling for katter. Ekspertene var klare: ikke press, ikke jag, la dyret selv få velge nærhet. Mens regnet pisket mot vinduene i Bergen, la hun seg på gulvet med ei bok, på trygg avstand. Pelle iakttok henne fra døråpningen, med et blikk som langsomt gikk fra vettskremt til vurderende.
Etter to måneder skjedde det noe nytt. Hun sto ved kjøkkenbenken og skar opp sei til middag. Plutselig kilte en følelse henne i nakken. Hun snudde seg. Pelle satt to meter unna og så rett på henne. Ikke klar til flukt. Ikke redd. Bare observerende, som om han ventet på noe.
– Hei, sa hun lavt. – Vil du smake?
Hun slapp en liten fiskebit på gulvet. Katten gikk rolig bort, plukket den opp, og trakk seg tilbake. Men han løp ikke. Han satte seg ved komfyren og ble der mens hun laget ferdig middagen.
Etter hvert ble han med på kjøkkenet hver kveld. Sigrid begynte å snakke til ham mens hun lagde mat.
– I dag fikk vi inn nye krimromaner, den nye Nesbø, du vet. Og så måtte jeg krangle med en kunde som mente boka burde kostet femtilappen mindre.
Pelle snudde hodet i takt med bevegelsene hennes.
En helg kom sønnen Markus på besøk fra Danmark.
– Hvor er han, da, den mystiske pusen alle snakker om? lo han og så seg rundt. – Fru Solberg sier det er som å ha et spøkelse i huset.
– Under kommoden, sa Sigrid rolig. – Folk skremmer ham.
– Hvor lenge skal du holde på slik? Det er jo bare en katt. En du ikke kan kose med engang.
– Det kommer når det kommer.
Markus ristet oppgitt på hodet, men hun så at han ikke forsto.
Vendepunktet kom da influensaen slo henne rett ned i begynnelsen av november. Feberen steg til nesten 39, og hun orket så vidt å stable seg opp for å mate Pelle. Tredje kvelden lå hun og frøs under dyna, halvt i ørske, da hun kjente et mykt trykk i enden av sengen.
Hun åpnet øynene. Der satt Pelle, tretti centimeter fra føttene hennes, med stive ører og stirrende blikk.
– Hei, gutten min, hvisket hun.
Katten ble sittende. Hele natten. Neste kveld kom han tilbake. Og kvelden etter. Siste dagen av sykdommen lå han i en tett ball ved hoften hennes. Hun turt nesten ikke puste.
Den kvelden feberen endelig slapp taket, strekte Sigrid langsomt ut en hånd. Katten fulgte bevegelsen med blikket, men rørte seg ikke. Fingertuppene hennes fant pelsen mellom ørene.
En lav, knirkete lyd fylte rommet. Pelle malte. Først nølende, som om lyden overrasket ham selv. Så sterkere.
Tårene trillet nedover kinnene hennes før hun rakk å stoppe dem. Hun lå helt stille, hånden hvilte på den varme pelsen, og den sprukne motoren inni katten gikk og gikk.
– Du klarte det, hvisket hun. – Vi klarte det.
Fra den dagen forandret Pelle seg. Han trykket seg fortsatt inn i kroken under trappa når fremmede stemmer nærmet seg, men med Sigrid var han en annen katt. Hver morgen ventet han på badematten mens hun dusjet. Hver kveld sov han på puta hennes. Når hun kom hjem fra jobb i bokhandelen, sto han i gangen og buet ryggen mot beina hennes.
En lørdag i mars banket det på døren. Fru Solberg sto der, med en pepperkake i hånden og et fast bestemt blikk.
– Nå får du faen meg vise fram det dyret, Sigrid! Hele nabolaget snakker om den usynlige katten din.
– Greit, da, smilte Sigrid. – Kom inn på en kopp kaffe.
Pelle satt på kjøkkenbordet, i solstripen fra vinduet. Da døren gikk opp, stivnet han til, men hoppet ikke ned. Han bare mønstret den fremmede med gule, skeptiske øyne.
– Fantastisk! Nesten som et bursdagskort! Fru Solberg grep etter mobilen. – Får jeg ta bilde til datteren min?
Ordet spredte seg som ild i tørt gress. Neste uke banket hun på nede i første etasje. Så hun i nabohuset. Så niesen hennes. Plutselig sto folk nærmest i kø.
– Sigrid, kan vi ikke få komme og se katten?
– Er det sant at han bare snakker med deg?
– Har du bilde? Video? Kan du vise?
Pelle satt på stolryggen og lot seg fotografere på tre meters avstand, som en ekte diva. Sigrid fortalte historien igjen og igjen, om hvordan han bare trengte tid. Naboene lyttet med store øyne.
– Tenk at det er den samme katten som satt og frese i internatet, sa Miriam fra bokhandelen da hun så bildene. – Han ser jo helt lykkelig ut.
– Han måtte bare få lov til å være redd en stund, sa Sigrid.
En ettermiddag sent i mai kom det en ny leieboer i oppgangen ved siden av. Ei ung jente med to kofferter og et usikkert blikk. Hun banket på hos Sigrid med en paiform i hendene.
– Unnskyld, jeg hørte i butikken at du har verdens mest spesielle katt. Jeg vurderer å adoptere selv. Har du noen råd?
Sigrid vinket henne inn og satte over kaffe. Pelle lå som en lodden pølse på kjøkkenbenken og lot seg ikke merke med gjesten.
– Dra på Dyrebeskyttelsen, sa Sigrid og skjenket i koppene. – Finn den pusen alle går forbi. Han som hveser. Som bare vil gjemme seg. Han er den som kommer til å gi deg mest.
– Men tenk om det ikke går? Hvis han aldri blir tam?
– Da har han i det minste et hjem. Men jeg vedder på at det går. Det tar bare litt tid.
Pelle gjespet og strakk labbene ut i luften. Den unge jenta smilte plutselig, et bredt, åpent smil.
– Tror du jeg kan klare det, da?
Sigrid så bort på den grå, arrede kattkroppen som en gang bare ville forsvinne. Nå snorket han lett på en kjøkkenklut.
– Absolutt.
Den kvelden satt Sigrid lenge i stolen med Pelle på fanget. Regnet trommet mot vinduet utenfor, men inne var det varmt og mørkt og stille. Hun strøk ham over ryggen og kjente den dype malingen vibrere mot håndleddet. Ingen av dem trengte å si noe.
