Jeg husker at Sander dro i ermet mitt før jeg så noe som helst. Det var tirsdag i oktober, og regnet drev inn fra fjorden. Vi sto på Dronningens gate i Trondheim, like ved busstoppet, og Sander ville ha en cheeseburger fra Burger King. Jeg sa nei, vi skulle hjem til farmor. Han pekte. «Mamma, han der ser ut som meg.»
En gutt satt på trappa til en utleid kjellerbutikk med en hamburger i hendene. Han hadde på seg en knallgul regnjakke, med hjelmlugg klistret mot pannen. Ansiktet hans var Sander sitt. Samme nese, samme hake, nesten samme lille arr over venstre øyenbryn. Sander fikk sitt da han falt i barnehagen. Gutten på trappa hadde ikke arr, men resten var så likt at jeg slapp paraplyen.
Sander plukket den opp og sa noe jeg ikke hørte. For i det samme kom en kvinne ut fra Narvesen med en snusboks i hånda. Celine. Terjes nye samboer. Hun så meg, stivnet, tok gutten i hånda og gikk andre veien uten å snu seg. Hun ropte noe, «Leo, vent!», og dro gutten nedover gata.
Jeg sto igjen med Sander på fortauet og hørte mitt eget hjerte i ørene.
La meg ta det jeg aldri har sagt høyt. I 2015 gjorde Terje og jeg IVF på en privatklinikk her i byen. To embryo overlevde. Det ene ble Sander. Det andre ble frosset ned. I 2018, etter at vi skilte oss, undertegnet jeg en tilbaketrekking av samtykke til bruk av restmateriale. Datoen står i papiret hjemme: 3. mai 2018. Jeg betalte for destruksjon. Jeg fikk ingen kvittering, bare en e-post om at saken var lukket.
Nå sto jeg med en åtteåring som pekte på en gutt som aldri burde ha blitt til.
Hjemme i leiligheten på Byåsen satt jeg i mørket med kopien av skjemaet fra 2018 foran meg. Ordet «destruksjon» var skrevet med store bokstaver. Jeg husket at damen i skranken hadde spurt om jeg var sikker. Jeg hadde sagt ja to ganger. Jeg helte opp kald kaffe og ringte klinikken klokka halv ti.
En mann svarte. Jeg sa navnet mitt og spurte om embryo nr. 2 fra sak 14/2015. Han tastet. «Saken er avsluttet for deg,» sa han. «Barnet ble født 11. november 2019. Vi har gyldig samtykke fra begge parter.»
Jeg ba om å få se det. Han sendte det på Digipost. Jeg åpnet fila på telefonen mens jeg satt på badet for ikke å vekke Sander. Der sto underskriften min. Datoen var 24. august 2019. Jeg hadde ikke skrevet under på noe som helst den dagen. Jeg var på nattskift på St. Olavs; jeg kunne trekke fram vaktlista. Og den signaturen var ikke min. I min egen håndskrift går R-en i Ødegård inn i en lang løkke under linja. I dokumentet fra klinikken var R-en lukket, nesten som en trykt bokstav. En kopiert underskrift.
Jeg tok skjermbilde. Så gikk jeg inn på nettsiden til Statens helsetilsyn og fant skjema for melding om alvorlig svikt. Jeg fylte det ut samme natt. Klokka var 02.41 da jeg trykket send.
Dagen etter hentet jeg Sander fra skolen, satte ham foran en film med headset, og dro til klinikken på Solsiden. Jeg ba om å snakke med faglig leder. Han het Øyvind. Han tok meg inn på et rom med glassvegg og en gulvplante som trengte vann.
Jeg la to A4-sider på bordet. Den ene fra 2018, den andre fra 2019. «Dette er ikke min underskrift,» sa jeg. «Jeg har meldt dere til Helsetilsynet.»
Han justerte brillene og leste. «Du var skilt. Din eksmann leverte skjemaet personlig.»
«Jeg vet hva jeg undertegnet,» sa jeg. «Og jeg vet hva dere burde ha kontrollert. Dere har satt et barn til verden med mine gener uten mitt samtykke.»
Han begynte å si noe om interne rutiner. Jeg reiste meg, tok en penn fra bordet og signerte et nytt dokument som lå i mappa mi: begjæring om destruksjon av alt restmateriale tilknyttet sak 14/2015. Jeg skrev datoen, og under: «Ingen videre bruk uansett signatur.»
«Send meg bekreftelse innen tre dager,» sa jeg.
Jeg gikk ut. Regnet hadde stanset. En måke landet på et sykkelstativ utenfor klinikken og vred hodet mot meg som om den ventet på en pølsebit.
Jeg kjørte til Sentrum politistasjon og leverte en anmeldelse for dokumentfalsk og ulovlig bruk av assistert befruktning. Damen bak skranken ga meg et nummer. Jeg skrev det på hånda med kulepenn, men hånda var klam.
På vei hjem stoppet jeg på Clas Ohlson og kjøpte en ny låsesylinder til leilighetsdøra. Firehundreogførtini kroner. Jeg skiftet den samme kveld etter at Sander sovnet, med drillen jeg lånte av naboen.
Klokka halv ni sto Terje utenfor. Jeg hørte det i gangen: nøkkelen hans gikk inn, men sylinderen vred seg ikke. Han prøvde igjen. Banket. «Maren, åpne! Vi må snakke sammen!»
Jeg så gjennom kikkhullet. Bak ham, på gårdsplassen, sto Celine. I baksetet på den sølvgrå Volvoen satt gutten med den gule regnjakka. Han så mot vinduet.
Jeg åpnet ikke. Jeg svarte ikke. Jeg la den gamle sylinderen og kvitteringen fra Clas Ohlson i en plastpose og stilte den ved skohylla.
Mobilen vibrerte mot tregulvet. Jeg lot den ligge.
Inne i stua hadde Sander tatt av seg headsettet. «Mamma, hvem er det?»
«Ingen,» sa jeg. «Ingen som skal inn.»
