Emma Olsen hadde alltid sett på flyplasser som et slags venterom for andre mennesker. Folk med matchende kofferter. Folk som visste nøyaktig hvilken kø de skulle stå i, uten å lese skiltene to ganger. Folk som ble vinket farvel av foreldre som allerede forsto at alle kom til å se hverandre igjen.
Tolv år gammel sto Emma på Vigra utenfor Ålesund og knuget et boardingkort i begge hender. Hun prøvde å ikke se redd ut. Det gikk dårlig. Mormoren, Ingeborg, la en hånd på skulderen hennes og rettet på ryggsekken for tredje gang.
«Beltet på under takeoff og landing», sa Ingeborg. «Mobilen skal være på. Ikke forlat følget til flyselskapets ansatte. Ring meg med én gang du lander.»
«Jeg vet det, mormor.»
«Og ha advokatens nummer et annet sted enn på telefonen, i tilfelle batteriet dør.»
«Det ligger i notatboka.»
«Og husker du det utenat?»
Emma sukket. «Ja.»
Ingeborg så ikke overbevist ut. Emma strakte seg opp og klemte mormorens hånd. De knudrete fingrene, hovne av år med arbeid, var likevel en kjent varme som roet den stigende panikken inni henne.
«Jeg klarer meg», sa Emma.
Mormoren sendte henne et blikk som sa at voksne hadde lovd sånt i århundrer uten å rådføre seg med virkeligheten.
«Du er tolv.»
«Snart tretten.»
«Du fylte tolv for to måneder siden.»
«Det teller som på vei mot tretten.»
Munnviken til Ingeborg rykket. For et øyeblikk slapp bekymringen taket.
Så runget boardingoppropet gjennom terminalen. SAS rute 458 til Oslo. Siste innkalling.
Emmas mage snørte seg sammen.
For tre uker siden hadde det kommet et kremfarget brev til leiligheten over det lille regnskapstilsynet Ingeborg drev i Ålesund sentrum. Håndskriften var elegant. Noen hadde omhyggelig skrevet *Emma Sofie Olsen* på konvolutten, som om navnet hennes betydde noe.
Inni lå et formelt brev fra advokatfirmaet Brekke & Flaten i Oslo. Meldingen var irriterende vag. Det fantes en arv knyttet til Emma. Midler som var satt i forvaltning. Noe som bare kunne forklares personlig nå som hun var fylt tolv. Reisen var ordnet. Utgiftene ville bli dekket. En advokat skulle møte henne på Gardermoen.
Ingeborg hadde rast i starten. «Du kaller ikke et barn tvers over landet med tre avsnitt og en flybillett!» Hun hadde ringt firmaet. To ganger. Så en tredje gang. Advokatene bekreftet identiteten sin, forklarte at det dreide seg om konfidensielle instrukser etablert for år tilbake, og tilbød til og med å betale reisen for Ingeborg. Men mormoren kunne ikke dra. Arbeidsgiveren hennes ga henne allerede redusert tid på grunn av leddgikten, og hun hadde forpliktelser som Emma forsto at hun nektet å diskutere – antagelig fordi hun ikke ville at penger skulle bli enda et voksenproblem lagt på en tolvårings skuldre.
Til slutt, etter å ha snakket med flyselskapet om ordningen for enslige mindreårige og kontrollert hver eneste kontakt tre ganger, ga Ingeborg seg.
Nå, idet mormoren rettet på ryggsekken for fjerde gang, kjente Emma at spørsmålet hun ikke hadde turt å stille presset på: *Hvorfor nå?*
De siste fem årene hadde nesten hver eneste store begivenhet i livet hennes begynt med at noen dro.
Faren hennes, Lars Olsen, hadde aldri valgt å dra. Det gjorde det verre, på et vis. Han hadde vært på vei hjem fra verkstedet en grå novemberettermiddag da en varebil krysset midtlinjen. Lars overlevde. Teknisk sett. Men hodeskaden etterlot ham i det legene omhyggelig kalte en langvarig bevissthetsforstyrrelse. Fem år senere lå han fremdeles på et langtidspleiesenter. Hjertet hans slo. Han pustet. Noen ganger beveget fingrene seg. Noen ganger innbilte Emma seg at ansiktsuttrykket endret seg når hun fortalte om skolen. Legene oppmuntret aldri den troen for sterkt. De tok den heller aldri fra henne.
Hver søndag kjørte Ingeborg Emma i førti minutter for å besøke ham. Emma satt ved sengen og fortalte ham alt. Prøver. Bøker. Klassen. Musikktimene. Om regnskapskontoret nede i gata endelig hadde fikset den gamle ringeklokka. Hun fortalte ham vitser, selv om han ikke kunne le. Fordi Lars Olsen en gang hadde sagt til henne at kjærlighet ikke var noe man sluttet å gi, bare fordi man ikke så hvor den landet.
Han hadde vært mekaniker. Ikke sånn en som dukket opp i reklamer med rene kjeledresser og blankt verktøy. Lars kom hjem og luktet motorolje og metall. Fettet satt liksom fast under neglene. Hendene var grove. Stemmen var det aldri.
Da Emma var liten, hadde Lars lært seg å flette håret hennes fordi moren, Kari, noen ganger slet om morgenen. De første forsøkene var håpløse. Barnehagebildene beviste det. Men han ble bedre. Han smurte skolemat. Stekte pannekaker formet som ting ingen fornuftig person kunne identifisere. Leste godnatthistorier med forskjellige stemmer. Lærte Emma å sykle på parkeringsplassen bak huset.
Når noen kommenterte at Emma overhodet ikke lignet på den mørkhårede, brunøyde faren, trakk Lars på skuldrene. «Familier lages ikke i speil.»
Senere, da Emma var gammel nok til å spørre hva han mente, ga han henne setningen hun skulle bære med seg lenge: «Familie er ikke laget av blod, Emma-snupp. Det er laget av valgt kjærlighet. Man velger menneskene sine på nytt, hver eneste dag.»
Hun hadde trodd ham, for Lars hadde aldri gitt henne grunn til noe annet.
Så kom ulykken. Og tre måneder senere forsvant Kari også. Den avreisen var et valg. I hvert fall var det det Emma trodde.
Kari hadde alltid hatt perioder med angst og depresjon, men Emma hadde vært for ung til å forstå ordene. Hun forsto symptomene. Dager hvor gardinene forble trukket for. Dager hvor kjøkkenet var stille fordi Kari ikke klarte å synge. Dager hvor Lars stille og rolig lagde middag og fortalte at mamma var sliten.
Etter Lars’ ulykke raste alt inni Kari sammen på en gang. Hun sluttet å sove. Så sov hun for mye. Hun gråt uten forvarsel. Glemte måltider. En morgen våknet Emma og fant Ingeborg på kjøkkenet med en lapp i hånden. Kari hadde lagt seg inn på et psykiatrisk behandlingshjem. Hun trengte hjelp. Hun elsket Emma. Hun skulle komme tilbake når hun ble frisk.
Uker ble til måneder. Måneder ble til år. Ingen retur. Ingen telefon som Emma fikk lov til å høre. Ingen bursdagsvisitt. Ingeborg svarte alltid det samme: «Moren din får behandling.»
«Hvor?»
«Hun ba om privatliv.»
«Hvorfor også for meg?»
«Hun er syk, Emma.»
«Er hun glad i meg likevel?»
Ansiktet til Ingeborg forandret seg alltid ved det spørsmålet. «Ja.»
Etter hvert sluttet Emma å spørre. Ikke fordi spørsmålene forsvant. Men fordi det gjorde mindre vondt å la dem være ubesvart.
Nå, mens mormoren for syvende gang rettet på ryggsekken hennes, lurte Emma på om den mystiske arven hang sammen med den forsvunne delen av familiens historie.
«Siste innkalling.»
Ingeborg trakk henne inn i en klem. Hard. Rask. Nesten desperat. Lavendelhåndkrem. Peppermyntete. Ulljakke. Hjem.
«Du ringer meg.»
«Det skal jeg.»
«Uansett klokkeslett.»
«Ja.»
«Og hvis noe føles galt –»
«Sier jeg fra til flyselskapets ansatte.»
Ingeborg kysset pannen hennes. «Det er jenta mi.»
Emma leverte boardingkortet til den ansatte. Damen smilte og festet et umiskjennelig «enslig mindreårig»-skilt ved ryggsekkstroppen. Emma ønsket inderlig at gulvet ville åpne seg og sluke henne.
«Veldig diskré», mumlet hun.
Den ansatte lo. «Du takker oss hvis du går deg bort.»
«Jeg skal ikke gå meg bort.»
Ti minutter senere var Emma på nippet til å gå inn i feil boardingtunnel. Det nevnte hun aldri for Ingeborg.
Flyet luktet resirkulert luft og kaffe. Den tildelte setet hennes var ved vinduet. Hun satte seg, dyttet sekken under setet og sjekket sikkerhetskortet. Så sjekket hun det en gang til. Hjertet slo for fort.
En skygge falt over det tomme setet ved siden av henne.
«Er dette opptatt?»
Emma så opp. Mannen var et sted i femtiårene. Høy. Grå tinninger mot mørkt hår. Dyr dress. Klokke som så ut som den burde hatt sin egen forsikring.
«Nei.»
Han satte seg. Etter noen sekunder merket Emma at han skottet mot henne. Ikke uhøflig, men flere ganger.
«Første flytur?»
Emma nikket.
«Synlig?»
«Du har studert vingen i snart fem minutter.»
«Den ser viktig ut.»
«Det er den.»
Det fikk henne til å smile, til tross for at hun ikke ville.
Kabinen begynte sikkerhetsdemonstrasjonen. Mannen fulgte med på Emma. Da flyet akselererte, klamret hun seg til armlenene.
Etter en stund snakket han igjen. «Alexander Falk.» Han rakte ut en hånd.
Emma husket Ingeborgs formaninger, men han hadde introdusert seg. «Emma Olsen.» Hun tok den.
Ansiktet hans forandret seg knapt, men hånden lå rundt hennes et øyeblikk lenger enn nødvendig.
«Olsen?»
«Ja.»
«Fra Ålesund?»
«Hvorfor spør du?»
Alexander trakk hånden til seg. «Ingen grunn.» Han snudde seg mot PC-en.
Emma åpnet boken *Den hemmelige hagen*. Permen var bøyd, flere sider satt løst. Den hadde tilhørt Kari, og Emma byttet den aldri ut. Inni var oljeflekken fra da Lars reparerte en gressklipper mens han leste for henne. Det holdt.
En time gikk. Mer turbulens ble annonsert. Så, over fjellet, traff flyet en voldsom dump. Et glass fløy av brettet, noen skrek. Emmas mage hengte igjen mens resten av kroppen dundret ned. Alexander grep etter papirene ved PC-en. Enda et rykk, en mappe åpnet seg, og et glatt fotografi skled inn under Emmas sko.
Hun bøyde seg og plukket det opp. «Unnskyld, du mistet –»
Ordene døde. Kari. Mye yngre, smilende ved et juletre i rød genser. Alexander sto med armen rundt henne.
«Dette er mamma», hvisket Emma.
Alexander mistet farge. «Emma –»
«Hvordan har du dette?»
Flyet falt igjen. Alexander grep armlenet, den ledige hånden fløy mot brystet. Ansiktet strammet seg.
«Herr Falk?»
Han pustet grunt. Emma slapp bildet i fanget og hamret på tilkallingsknappen.
En kabinansatt kom. Emma sa: «Brystsmerter. Tung pust.» Treningen fra SFO-kurset satt.
Legen fra noen rader bak tok over. Alexander ble flyttet ut i kabyssen. Kapteinen annonserte omdirigering til Stavanger. Mens de arbeidet, strakte Alexander plutselig hånden mot Emma. Hun tok den, kald.
«Kari», hvisket han. «Jeg er lei meg.» Så, tydelig: «Emma. Datteren min.»
Støyen forsvant. Flyet gikk ned. Emma kom seg tilbake til setet, bildet klemt mellom hendene.
Nødlandingen var et kaos. Ambulansepersonell kom om bord, Alexander forsvant på båre. En representant fra flyselskapet, en dame ved navn Anita, ble hos Emma. Hun kontaktet Ingeborg mens Emma fylte ut skjemaer.
«Mormoren din vet at flyet ble omdirigert», sa Anita. «Hun er bekymret.»
«Si at jeg er trygg.» Emma klarte ikke snakke med Ingeborg ennå. Hun måtte vite mer.
Etter en time på flyplassen kjørte Anita henne til Stavanger universitetssykehus. «Herr Falk spurte etter deg. Legene sier han er stabil, men du kan få snakke med ham kort, hvis du vil.»
Emma nikket. Anita ble ved venterommet. En eldre kvinne med et navneskilt – *Helene Vik, pensjonert sykepleier* – satt der. Emma falt ned i et sete, bildet fortsatt i hånden.
«Du ser ut som du har hatt en dag», sa Helene.
Emma trakk bare på skuldrene.
Helene spurte ikke mer, bare ble sittende. Etter noen minutter sa Emma: «Han sa at jeg var datteren hans.»
Helenes øyenbryn hevet seg, men hun sa bare: «Såpass.»
Legen kom. «Pårørende til Alexander Falk?»
Emma reiste seg. «Jeg vil snakke med ham.»
Alexander så mindre mektig ut under sykehusteppet. Drypp i armen, ledninger på brystet. Han fikk øye på Emma, og lettelsen bredte seg.
«Hvorfor sa du at du er faren min?» Hun holdt bildet frem.
Han så på det, så på Emma. «Jeg er din biologiske far. Moren din, Kari Hansen, jobbet i selskapet mitt. Vi hadde et forhold.»
Emma la armene i kors. «Du var gift.»
«Ja. Jeg har to barn – de var åtte og ti den gangen.» Han snakket lavt. «Jeg var en feiging. Da Kari ble gravid, ba jeg henne om å … forlate meg. Hun sluttet i firmaet.»
«Og så kom pappa.»
Alexander nikket. «Lars jobbet i vedlikehold. Han visste alt. Han kom til meg og sa at han ville gifte seg med Kari, oppdra deg som sin egen. Han forlangte at jeg holdt meg unna med mindre du en dag trengte meg.» Han svelget. «Jeg gikk med på det. Det var det minste jeg kunne gjøre.»
Emma kjente sinnet stige. «Du visste om ulykken? At mamma forsvant? At mormor og jeg slet?»
«Jeg visste.» Alexanders stemme sprakk. «Jeg kontaktet Kari etter ulykken. Hun nektet å ta imot meg, men … hun lot meg betale for behandlingen hennes. Anonymt. Jeg opprettet et fond for deg. Lars hadde insistert på at det skulle forvaltes til du ble eldre. Alt skulle gå gjennom advokater. Jeg skulle ikke dukke opp.»
«Men det gjorde du.»
«Jeg fikk vite at du skulle fly til Oslo i dag. Advokatene informerte meg – ikke som en invitasjon, bare som en logistikk. Jeg … kjøpte billett til samme fly. For å se deg uten at du visste det.» Han så ned. «Så fikk jeg hjerteinfarkt og ødela alt.»
Emma trakk pusten. Så det var ikke tilfeldig. Han hadde sporet henne opp.
«Hvor er mamma nå?»
«Granly behandlingssenter, nord for Oslo. Hun har vært der i årevis. Hun lever, Emma.»
Stillheten var tung. Emma snudde seg og gikk.
Helene satt fortsatt på venterommet. Emma ble stående foran henne, plutselig tom for ord. Helene rakte henne et papirlommetørkle uten å si noe. Emma tørket ansiktet.
«Pappa er ikke pappa», sa hun. «Og mamma lever.»
Helene sukket tungt. «Det er mye på én gang.»
Emma fikk ordnet overnatting med Anitas hjelp og tok et nytt fly til Oslo morgenen etter, med Anita som følge. I det nye flyet stirret hun ut på skyene og ringte Ingeborg. Hun fortalte bare at hun måtte snakke med advokaten, og at alt var i orden. Hun orket ikke legge hele sannheten på mormoren over telefon. Ikke ennå.
På Gardermoen ventet en kvinne i marineblå dress med et skilt: *EMMA OLSEN*.
«Andrea Warren, Brekke & Flaten. Bilen står klar.»
På kontoret ved Aker Brygge møtte hun hovedadvokat Håvard Brekke. Han bekreftet identiteten hennes, og så la han frem dokumentene.
«Det finnes et fond i ditt navn, opprettet kort tid etter fødselen din. Verdt omtrent førti millioner kroner. Det ble finansiert av en anonym velgjører – Alexander Falk, som du allerede kjenner til.»
Emma bare nikket.
Brekke fortsatte: «Lars Olsen var involvert i opprettelsen. Han signerte begrensningene: hovedstolen skulle være urørlig mens du var barn, med unntak av nødsituasjoner. Han skrev at pengene skulle være en ressurs, ikke identiteten din.» Emma kjente igjen pappas logikk. Brekke la frem en mappe med nøkler, en nøkkelring formet som en hvit rose, og et brev med Karis håndskrift.
«Hytta i Hakadal er kjøpt for fem år siden, nær Granly. Du kan overta den når du vil. Brevet her ble etterlatt for deg for fem år siden, med instruks om at du skulle få det etter at du fylte tolv. Det finnes flere, til du blir atten og tjueen.»
Emma åpnet konvolutten. Karis ord rant utover: beklagelse, forklaringer om sykdommen, om at hun aldri hadde sluttet å elske Emma. At hytta var ment som et møtested, en dag. Hun skrev at Lars hadde elsket Emma fra første øyeblikk, og at hennes fravær skyldtes skam, ikke mangel på kjærlighet. Helt nederst sto det: *Husker du at du sa rosene luktet som en klem? Jeg dyrker dem fortsatt.*
Emma brettet brevet sammen og så på Andrea. «Jeg vil se hytta. Og så vil jeg til Granly.»
Andrea tok henne med. Hytta lå stille mellom grantrær, hvite roser oppover steinstien. Inne var det friske blomster, bøker, bilder av Emma opp gjennom årene. Barnehagetegningen med tre strekmennesker hang i en ramme. På soverommet med lilla vegger sto en pult og et fullt bokhylle. Og på sengen: Herr Floppy, tøykaninen hun hadde mistet etter ulykken. Emma trykket den mot ansiktet, tårene presset på.
I et lite kontor fant hun en låst skuff. Nøkkelen fra mappen passet. En dagbok med omslag, og på første side sto: *Til Emma, inntil jeg er modig nok til å si disse tingene høyt.* Hun bladde opp, leste bruddstykker – bursdager, dager da Kari hadde sett farger igjen, en drøm om å plante roser med Lars mens Emma syklet rundt. Hun lukket boken før hun druknet i den.
Utenfor hørte hun Anitas stemme og en bil. Alexander var kommet, sikkert utskrevet og utålmodig. Hun ville ikke snakke med ham igjen, ikke nå. Bakdøren sto åpen. Et skilt viste 2 km til Granly. Hun trakk sekken over skulderen, grep Herr Floppy, og gikk ut i skogen.
Stien slynget seg mellom graner. Emma gikk fort, hjertet hamret. Tjue minutter senere åpnet landskapet seg mot et anlegg: trebygninger, hager, lave gjerder. En gutt på hennes egen alder satt ved en inngang og tegnet.
«Har du gått deg vill?» spurte han.
«Nei, jeg skal besøke Kari Hansen. Hun er i rosehagen, tror jeg.»
«Rosedama?» Gutten reiste seg. «Jeg heter Sander. Pappa er terapeut her.» Han så på henne. «Du ligner litt på henne. Men du kan ikke bare spasere inn. Vent her, så henter jeg noen.» Han snudde seg, men Emma greide ikke vente. Hun så rosehagen lenger borte, bak en lav port, og gikk mot den.
Der, blant de hvite rosene, lå en kvinne på kne og stelte en busk. Emma gjenkjente henne umiddelbart – nakken, måten hun bøyde hodet på. Håret var kortere, grå striper. Kari snudde seg da hun hørte skritt.
Saksen falt. Kari reiste seg langsomt. «Emma?»
Emma klarte ikke snakke. Hun holdt frem Herr Floppy. Kari tok et skritt, så ett til. Hånden hennes skalv da hun klippet av en hvit rose og rakte den frem.
«Du sa de luktet som en klem», hvisket Kari.
Emma braste inn i morens armer. Rosen ble klemt mellom dem. Kari luktet jord, såpe, og noe svakt velkjent. De gråt begge, klamret seg til hverandre. Emma trakk seg til slutt litt tilbake, tørket kinnene med ermet.
«Hvorfor ringte du aldri?» fikk hun frem.
Kari så på henne, blank i øynene. «Jeg var for syk. Og for skamfull. Jeg trodde jeg skulle bli frisk kjapt, men det gikk ikke sånn. Og så ble tiden en mur. Unnskyldningen min hjelper lite, jeg vet det.»
Emma bet seg i leppa. «Jeg trodde du ikke ville ha meg.»
«Ville ha deg?» Karis stemme brast. «Jeg har tenkt på deg hver eneste dag. Hver bursdag, hver julaften. Jeg har bakt kake til bildet ditt. Jeg var bare for redd til å kontakte deg. Redd for at du skulle hate meg, at jeg skulle ødelegge mer.»
Emma så på rosen i hånden. Så la hun Herr Floppy i morens favn. «Jeg hater deg ikke, mamma. Men jeg er sint. Og jeg er trøtt.»
«Det er greit», hvisket Kari. «Vi trenger ikke fikse alt i dag. Vil du … sitte her litt?»
De ble sittende på en benk under espalieren. Sander dukket opp med en ansatt, men Kari vinket dem unna. Emma fortalte om flyturen, om Alexander, om fondet og hytta. Kari lyttet, smilte trist.
«Han skulle aldri ha sneket seg på deg på den måten», sa hun om Alexander. «Men Lars … han var den beste faren du kunne fått.»
Emma nikket. «Savner du ham?»
«Hver dag.» Kari strøk over Herr Floppys øre. «Han var modigere enn noen av oss.»
En stund sa de ingenting. Solen sto lavere. Til slutt reiste Emma seg.
«Jeg må tilbake. Mormor vet ingenting ennå. Og Alexander venter sikkert.»
«Kommer du igjen?» stemmen til Kari var liten.
«I morgen tidlig. Jeg lover.» Emma plukket opp rosen fra benken. «Jeg tar med denne.»
Ved porten møtte hun den ansatte. «Jeg heter Linda, jeg er sykepleier. Du er Emmas datter?»
«Ja.»
Linda smilte. «Vi kan ordne besøksavtale. Har du noen som kan hente deg?»
Emma fikk låne telefonen. Hun ringte hyttas fasttelefon, Andrea svarte. De avtalte at Anita skulle hente henne ved hovedporten om tjue minutter. Sander fulgte henne bort.
«Du fant henne altså», sa han.
«Ja.»
«Fikk du svar?»
«Litt.»
«Det er mer enn jeg fikk da mamma stakk.» Han trakk på skuldrene. «Du kommer tilbake?»
«Lover.» Hun så ham tegne videre etter at Anita kom. En merkelig dag.
Tilbake i hytta ventet Alexander utenfor. Han spurte hvordan det gikk; Emma sa bare at de skulle møtes igjen dagen etter. Han tilbød å kjøre henne til hotellet, men hun takket nei. Anita ble med, og Emma ba om å få være alene. Hun ringte Ingeborg.
«Mormor? Jeg må fortelle deg noe.»
Hun fortalte alt, sammenhengende, mens tårene presset på. Ingeborg lyttet, avbrøt bare én gang med et «Kari lever?». Da Emma var ferdig, var det stille lenge.
«Jeg kommer til Oslo i morgen», sa Ingeborg til slutt. «Vi snakker sammen da. Jeg er glad i deg, Emma.»
Neste morgen våknet Emma på det lille hotellet, Herr Floppy på puta. Hun spiste frokost med Anita, og så ba hun om å bli kjørt til Granly. Linda tok imot dem og førte Emma inn i hagen. Kari satt igjen blant rosene, men denne gangen sto det et lite bord med te og to kopper.
«Jeg spurte om vi kunne få sitte her», sa Kari. «Jeg har tenkt på deg hele natten.»
Emma satte seg. Hun dro opp den hvite rosen fra vesken, nå litt inntørket. «Jeg tok vare på den.»
Kari smilte. «Vil du plante den? Vi har et bed her for stiklinger. Jeg kan vise deg.»
De gravde et lite hull i kanten av hagen, satte rosen i jorden sammen. Emma trykket jorden rundt. Deretter satt de bare der, drakk lunken te, og Emma kjente at noe av den stramme klumpen i brystet løsnet.
Ingeborg ankom senere den dagen. De tre satt sammen i rosehagen, og ingen sa så mye – bare at de var der. Emma så på mormoren som holdt Karis hånd, på moren som med jevne fingre lurte en ny rosekvist opp langs espalieren.
Hun tenkte på Lars, på ordene hans. Men hun sa det ikke høyt. Nå var det nok å sitte slik, midt i duften av hvite roser.
