Løven satt fast i tre døgn – det den gjorde da den ble fri, glemmer jeg aldri
Jeg hadde akkurat helt i meg den siste, kalde kaffeslurken fra termosen og tenkt at snart kunne jeg gå hjem til Solveig og barna, da brølet skar gjennom ettermiddagsvarmen igjen. Det var tredje dagen på rad. En dyp, fortvilet lyd som fikk småfuglene til å lette fra trærne i hele parken. Leo, hannløven vår på åtte år, satt fast i det gamle eiketreet ved vannhullet i løveanlegget. Ikke helt, men nok til at livet hans langsomt rant ut av ham.
Kollegene mine og jeg hadde prøvd alt. Første gangen vi oppdaget ham, lå han med hodet og framlabbene presset inn i en sprekk i stammen, sikkert på jakt etter en rotte eller en fugl som hadde søkt ly der. Skuldrene og brystkassen hans var for brede til å komme ut igjen, og hver gang han rykket til, grov barken seg dypere inn i huden rundt nakken. Vi forsøkte med tau, med å sage forsiktig i veden rundt sprekken, men han ble for vilter til at vi turte gå nær nok til å sage skikkelig. Rovdyret på over to hundre kilo dundret med framlabbene mot bakken og slo etter oss i luften, og vi måtte trekke oss unna for ikke å bli truffet. Etter hvert ble bevegelsene svakere. Brølene gikk over i rallende pust, med lange pauser imellom. Jeg sto der ved gjerdet om morgenen dag tre og tenkte at hvis vi ikke fikk ham løs i løpet av dagen, kom veterinæren til å måtte avlive ham. Jeg hadde en klump i halsen bare av tanken. Datteren min på seks hadde akkurat tegnet Leo på kjøleskapet hjemme, med guloransje man og alt.
Så kom safaribussen som kjørte turister gjennom løveanlegget. Den rullet sakte inn med omtrent tjue passasjerer, de fleste med telefonene klare. Jeg viftet dem forbi, men sjåføren stoppet på vanlig avstand. Noen passasjerer pekte, andre filmet. En kvinne gispet høyt da Leo rykket til og det knaste i barken. Guiden deres, en erfaren kar ved navn Geir, ba alle holde seg i kjøretøyet. Han hadde kjent Leo siden ungen var liten, og visste at en stresset, utsultet løve ikke skjelner venn fra fiende.
Det var da en mann i slutten av trettiårene reiste seg og åpnet døren. Han så ut som en helt vanlig far på ferie, med solbrent panne og en litt for stor caps. Jeg rakk ikke å lese navneskiltet hans før han hadde gått tre skritt mot meg.
«Du, dyrepasseren,» sa han, «hva trenger dere for å få ham ut?»
Jeg forklarte situasjonen. At vi manglet noe kraftig nok til å dra ham løs uten å flerre opp mer av huden. At tauet vårt var for tynt, at vi hadde ringt etter kranbil, men den sto fast i kø på E18 etter en ulykke. Mannen pekte mot bussen. «Vi har slepetau i bagasjerommet. Kraftig nok til å trekke en lastebil.»
Geir protesterte, jeg også. Jeg sa at ingen kunne forutsi hva løven ville gjøre når den først kom løs. Mannen så på meg, og jeg merket at han ikke var redd, bare full av en underlig ro. «Da får vi bare sørge for at han kommer seg løs på riktig måte,» svarte han.
Han het Magnus. Det fikk jeg vite senere. Sammen med Geir og meg hentet han tauet, et svært, oransje slepetau som luktet diesel og støv. Mens Geir festet tauet, kilte jeg en jernstang inn i sprekken like ved Leos skulder og vred den forsiktig, for å åpne gapet noen centimeter til. Det var den centimeteren som manglet. Vi gikk fram mot treet. Leo knurret, en vibrerende lyd som satte seg i brystkassen min. Jeg holdt øyekontakt med ham, snakket lavt, gjentok navnet hans om og om igjen. Magnus gikk bakerst, kastet tauet rundt bakkroppen på løven, like over hoftene, slik at draget kunne dra hele kroppen med seg samtidig som jernstanga åpnet sprekken forfra.
Første draget mislyktes. Leo spente alle muskler og presset seg mot treet, nesten som om han trodde vi ville skade ham. Vi prøvde på nytt. Geir telte til tre, jeg vred stanga hardt samtidig som de dro, og denne gangen røk et stykke av barken med et smell. Leo skled ut med et rykk og landet tungt på bakken, i en sky av tørr jord. Jeg trakk pusten så fort at det svartnet for øynene.
Alle frøs. Jeg husker at fuglene i nærheten ble helt stille. Leo ble liggende noen sekunder, som om han selv ikke skjønte at han var fri. Så reiste han seg, ustødig, med bena som skalv under vekten av kroppen. Svetten og blodet klistret pelsen mot såret på skulderen. Øynene hans var likevel klare. De fant oss, én etter én. Først meg, så Geir, så Magnus. Turistene i bussen begynte å rope. Noen skrek at Magnus måtte springe.
Leo tok et skritt, og bakbeinet gled under ham et øyeblikk før han fikk fotfeste igjen. Så ett skritt til, skjevt, nesten fallende, men han kom nærmere. Jeg ville gripe etter Magnus, men beina mine lystret ikke. Løven stanset en halvmeter foran den fremmede mannen, tyngden hans vaklende fordelt på fire utmattede ben. Han senket hodet. Så la han den enorme skallen inntil skulderen til Magnus, tungt, som om han støttet seg mot ham. Han gned pannen mot skjorta, lot kinnet gli over armen hans. Så trakk han seg tilbake, ett skjelvende skritt om gangen, snudde seg og haltet inn i det høye gresset, der han sank ned i skyggen.
Ingen sa noe. Jeg hørte bare vinden, og en unge på bussen som gråt stille. Geir sto med munnen halvåpen. Jeg så ned på hendene mine, som fortsatt holdt tauet. De var helt hvite rundt knokene.
Etterpå, da Magnus kom tilbake til bussen og de andre klappet ham på ryggen, gikk jeg alene bort til vannhullet. Leo lå på den faste plassen sin i skyggen, med brystkassen som hevet og senket seg tungt. Veterinæren ga ham væske og smertestillende der han lå, og han lot henne holde på uten å ense noen av oss. Jeg sto der til parken skulle stenge og solen hang lavt over fjorden utenfor.
Jeg har jobbet med ville dyr i tretten år. Jeg kastet termosen med kald kaffe i søpla da jeg gikk hjem. Datteren min så på meg over middagsbordet og spurte hvorfor jeg var så rar i ansiktet. Jeg visste ikke hva jeg skulle si. Jeg bare skjøv tegningen hennes til side, den med den oransje manen, og smurte en skive.
